3. september
Vind
Det første jeg la merke til da jeg våknet var at teltduken blafret kraftig i en sterk vind. Det var ikke gunstig for padlingen, og særlig ikke for det siste stykket. Kivalina ligger ute på en smal stripe sand med en flere hundre meter bred lagune innenfor. Jeg hadde ikke rom for bølger i den vesle båten. Men først måtte jeg komme meg gjennom et bredt fingerdelt elvedelta der Kivalina River spredte seg i mange små løp ut mot lagunen. Da gjaldt det å treffe riktig løp for ikke å strande i en grunn strandsump. Jeg navigerte etter kartet på mobiltelefonen, for det hadde best oppløsning. De analoge kartene på tyvek-papir var for grove.
Lagunen
I lange strekninger gikk jeg langs bredden fordi vinden bar imot. Elva gikk i slyng og krok, og det var vanskelig å finne riktig løp. Noen steder var elva for grunn til å padles, og noen steder var bredden for gjørmete til å gå. Det var mye vadefugl her, men jeg var for fokusert om veien til å tenke på jakt. Dessuten kunne jeg trolig kjøpe brød i butikken mot kvelden. Jeg kjente på en veldig uro, og var svært spent på den siste biten over lagunen. Omsider kom jeg fram til lagunens bredd, og den så overraskende smal ut. Der ute lå en grasvokst stripe land, og langt i sør syntes omrisset av tak og bygninger. Som en gest fra villmarka løyet vinden plutselig betraktelig, og jeg padlet over den skittengrå lagunen uten problemer. Bare få steder var det så dypt at årene ikke tok nedi gjørmebunnen.
Havstrand
Kyststripa var smal, og bare en smal sandrygg med marehalm skilte lagunen fra Beringhavet. På havstranden satt jeg lenge for å la det gli sakte inn. Jeg var framme. Jeg hadde krysset Alaska. Følelsene var sterke og blandete, og favnet både familien, Lukas og den veldige, endeløse villmarka jeg hadde vært å heldig å se fra innsiden. Jeg tok fram kompasset som hadde tilhørt Lukas, og savnet ham sterkt i denne spesielle stunden. Da kom fem ravner glidende på rekke lavt over stranden. De fløy i en tett sirkel rundt meg, en etter en, før de fortsatte sin gildeflukt sørover langs brenningene og ble borte. Sjelden har ville dyr gjort større inntrykk.
Kivalina
På vei til byen langs stranden dukket en firehjulig opp. Charlie Foster stoppet og spurte hvor jeg kom fra. Jeg sa jeg hadde gått fra Dalton Highway.
– Long walk, svarte han lakonisk. Seen any caribou?
Siden spurte han hvor jeg skulle, og fikk vite mine reiseplaner til Anchorage via Kotzebue. Charlie tilbød seg å booke billett til meg på flyet som skulle gå om en halv time. Han kjørte meg til butikken i Kivalina, og siden til flyplassen. Han fikk en fiskestang, bjørnesprayen og resten av patronene, som var dårlig reisegods på flyet. Jeg var overveldet av vennligheten og den resolutte handlingen. Før jeg egentlig skjønte noe av det, så jeg den vesle landsbyen forsvinne under flyet. Der bodde knapt 400 sjeler, de fleste av dem Inuiter som Charlie. Stedet hadde ikke bank eller hotell, men likevel daglig flyforbindelse. En time senere hadde jeg sjekket inn på et hotell i Kotzebue, med nærmest et vakuum i skallen fordi det ikke var noen steder å gå lenger.
