Kategori: Alaska på tvers 2015

3. september

Vind

Det første jeg la merke til da jeg våknet var at teltduken blafret kraftig i en sterk vind. Det var ikke gunstig for padlingen, og særlig ikke for det siste stykket. Kivalina ligger ute på en smal stripe sand med en flere hundre meter bred lagune innenfor. Jeg hadde ikke rom for bølger i den vesle båten. Men først måtte jeg komme meg gjennom et bredt fingerdelt elvedelta der Kivalina River spredte seg i mange små løp ut mot lagunen. Da gjaldt det å treffe riktig løp for ikke å strande i en grunn strandsump. Jeg navigerte etter kartet på mobiltelefonen, for det hadde best oppløsning. De analoge kartene på tyvek-papir var for grove.

Lagunen

I lange strekninger gikk jeg langs bredden fordi vinden bar imot. Elva gikk i slyng og krok, og det var vanskelig å finne riktig løp. Noen steder var elva for grunn til å padles, og noen steder var bredden for gjørmete til å gå. Det var mye vadefugl her, men jeg var for fokusert om veien til å tenke på jakt. Dessuten kunne jeg trolig kjøpe brød i butikken mot kvelden. Jeg kjente på en veldig uro, og var svært spent på den siste biten over lagunen. Omsider kom jeg fram til lagunens bredd, og den så overraskende smal ut. Der ute lå en grasvokst stripe land, og langt i sør syntes omrisset av tak og bygninger. Som en gest fra villmarka løyet vinden plutselig betraktelig, og jeg padlet over den skittengrå lagunen uten problemer. Bare få steder var det så dypt at årene ikke tok nedi gjørmebunnen.

Havstrand

Kyststripa var smal, og bare en smal sandrygg med marehalm skilte lagunen fra Beringhavet. På havstranden satt jeg lenge for å la det gli sakte inn. Jeg var framme. Jeg hadde krysset Alaska. Følelsene var sterke og blandete, og favnet både familien, Lukas og den veldige, endeløse villmarka jeg hadde vært å heldig å se fra innsiden. Jeg tok fram kompasset som hadde tilhørt Lukas, og savnet ham sterkt i denne spesielle stunden. Da kom fem ravner glidende på rekke lavt over stranden. De fløy i en tett sirkel rundt meg, en etter en, før de fortsatte sin gildeflukt sørover langs brenningene og ble borte. Sjelden har ville dyr gjort større inntrykk.

Kivalina

På vei til byen langs stranden dukket en firehjulig opp. Charlie Foster stoppet og spurte hvor jeg kom fra. Jeg sa jeg hadde gått fra Dalton Highway.
– Long walk, svarte han lakonisk. Seen any caribou?
Siden spurte han hvor jeg skulle, og fikk vite mine reiseplaner til Anchorage via Kotzebue. Charlie tilbød seg å booke billett til meg på flyet som skulle gå om en halv time. Han kjørte meg til butikken i Kivalina, og siden til flyplassen. Han fikk en fiskestang, bjørnesprayen og resten av patronene, som var dårlig reisegods på flyet. Jeg var overveldet av vennligheten og den resolutte handlingen. Før jeg egentlig skjønte noe av det, så jeg den vesle landsbyen forsvinne under flyet. Der bodde knapt 400 sjeler, de fleste av dem Inuiter som Charlie. Stedet hadde ikke bank eller hotell, men likevel daglig flyforbindelse. En time senere hadde jeg sjekket inn på et hotell i Kotzebue, med nærmest et vakuum i skallen fordi det ikke var noen steder å gå lenger.

2. september

På elva

Elven syntes rolig nok til å forsøke gummibåten. Den vesle «Supai Flatwater Raft» var akkurat stor nok til å få tredd beina nedi med sekken på fanget. Da var det ennå noen cm fribord igjen. Med sine 600 gram var den en god forsikring ved kryssing av dype elver, men den ekstremt tørre sommeren hadde gjort den overflødig som båt hittil. Men den hadde fungert fint som en ekstra luftmadrass det meste av turen, særlig på kalde og våte dager. Det vesle liggeunderlaget «Thermarest NeoAir XLite small» passet akkurat nedi båten og ga ekstra løft og isolasjon. Det fulgte en superlett padleåre med båten, som hittil hadde tjenestegjort som vadestav i de våtere partiene.

Nysgjerrigper

Elva fløt rolig og fint det meste av veien. Båten taklet også vann med noe fart, men ved noen få hvite stryk gikk jeg heller langs bredden. Da jeg gikk på grunn i et lite sideløp, kom en liten brun grizzly stormende mot meg over elvebanken. Jeg reiste meg raskt ved siden av båten og ropte at den tok feil, jeg var et menneske. Den skjønte tydeligvis norsk, for den bråsnudde og spurtet tilbake så klaskingen fra labbene nesten gikk i ett. Jeg rakk ikke engang ta fram bjørnesprayen.

Båtliv

Hele resten av dagen padlet jeg nedover elva. Der vinden sto imot var det dårlig framdrift, og jeg vurderte flere ganger å gi opp padlingen og gå over land i stedet. Likevel fortsatte jeg med båten for å få en smak av elveferdsel. Særlig der elva meandrerte i store svinger var framdriften irriterende lav, og av og til måte jeg opp og gå for å rette ut ryggen etter den statiske sittestillingen sammenkrøpet i båten. Heller ikke utsikten var jeg fornøyd med. Siden elva til enhver tid nødvendigvis vil være det laveste punktet i terrenget, var det liten oversikt over omgivelsene. Nei, gi meg et par lette terrengsko!

Motordur

Mot kvelden ble elva større og langsommere, og gikk gjennom et helt flatt landskap. Da sola gikk mot horisonten, sto jeg ved teltet og så på en tilsvarende stor fullmåne som samtidig steg over det flate landskapet i øst. Nå kunne jeg høre svak summing av båtmotorer ute fra havet, og skjønte langsomt at jeg nærmet meg sivilisasjon.

1. september

Fjellkjedens slutt

Denne dagen var litt grå i starten, men de lave skyene blåste snart bort til fordel for en tindrende sol. Kivalina River var fin å følge, for den gikk spredt i mange små løp over en elvebanke som de fleste stendene var flere hundre meter bred. De brede grusfeltene var reine landeveien. Landskapet omkring var også flatt. Vestenden av Wullik Mountains la seg til ro bak meg, og med dem tok også hele Brooks Range slutt. Jeg hadde nå gått hele fjellkjeden, bortsett fra en kort og lavtliggende østlig del på kanadisk side. I luftlinje var det nær 1000 kilometer, i terrenget langt mer. Som jeg gikk der ble jeg grepet av en sterk uro, hvordan ville det bli når det ikke var mer å gå? Hva skulle jeg da ta meg til?

Stort dyr

Med ett ble jeg vár en enorm svart bjørn inne blant buskene lenger nede langs elva. Jeg stoppet opp og prøvde å få kontroll på hvor den befant seg i forhold til min side av elva. En stund var den skjult av krattet, men så kom en bred rygg til syne ute i vannet. Den krysset over til min side. Langsomt kom den opp av vannet ca hundre meter lenger nede. Er digert, rufsete dyr med ragg helt ned til bakken. Jeg kjente en ny spenning da dyret hadde horn. En moskus! Den vandret videre nedover langs elva, midt ute på de åpne feltene. Dyret holdt samme fart som meg, så jeg fulgte fascinert etter på passe avstand. Jeg hadde fordel av å ha vinden imot, og den syntes ikke særlig interessert i omgivelsene. Store dyr hviler middag, og plutselig lå den tretti meter borte da jeg rundet en sving. Den lå med rumpa til, så jeg tok noen bilder og gikk rolig litt tilbake.

Følgesvenn

Vi fulgtes ad langt utover dagen, og selv da jeg tok en avstikker oppom en ensom utsiktstopp, ville den opp på samme høyden. Vi hadde nok ganske lik følelse av terrenget. Fra toppen så jeg den vestlige grenen av elva jeg fulgte, og det flate landskapet som bølget dovent mot havet som ennå var for langt ute til å skimtes. Moskusen reiste nordover, og jeg fortsatte mot elvemøtet lenger nede. Der møtte jeg en dyp og stor elv som gikk samlet i et bredt og dypt løp. Langs bredden lå mange flekkete og døde laks som hadde gytt og gitt etter for anstrengelsen, som deres livssyklus tilsier. Jeg var med andre ord for sent ute til å få laks på kroken. Noen få sværinger svømte planløst med siden i været i vannskorpa, men det eneste som bet på kroken var grov harr. Det er jo også mat.

31. august

Frosne sko

Den krystallklare høstluften og totalt skyfri himmel hadde senket temperaturen godt under frysepunktet i løpet av natten. Gryta med frokostvann i forteltet var helt bunnfryst. Skoene var som alltid gjennomvåte, og hadde frosset beinharde. Jeg la dem i elva en stund, og da tinte de fint og var langt bedre å ta på. Da sola etterhvert fikk tak ble det fort varmere. Solcellene ladet utstyret svært langsomt, fordi en ledning hadde røket i en fold. Det var bare batteribanken som aksepterte det lave trykket. Heldigvis var målet nå bare noen dager unna.

Overflod

Elva ble fort større, og med vannmengden kom også fiskemulighetene. Det var bare harr som bet, men spenningen var større, for Kivalina River skulle være lakseførende. Krattet langs elva huset fugl, og til lunsj kunne jeg fråtse i både harr og ryper. Det var veldig godt å bare lange innpå uten tanke på rasjonering. Det lave landskapet var lett å gå, og bød også på spennende variasjon. Elva svinkte innom en serie lave knauser med trange kløfter, der elva gikk i gjel. Den rant også over vide flater der den spredte seg ut i store vifter. Hele tiden lå landskapet opplyst av en glitrende lav sol, som framhevet skyggespill blandet med skarpe høstfarger.  

Bjørnespor

Et sted dukket et lakselik opp på elvebredden. Den var halvspist og inntørket, trolig dratt på land av en grizzlybjørn. Det forklarte også den økende hyppigheten av bjørnespor i elvesanden. Jeg hadde håpet å rekke oppgangen av laks i elva, men det virket veldig rolig. Fraværet av bjørn tydet på at jeg var sent ute, men det var egentlig greit at de manglet. Likevel valgte jeg å gå litt vekk fra elva da kvelden kom, for ikke å telte midt i bjørnetrekket. Det var nok av spor og bjørnemøkk ute i krattskogen også, men på en åpen flate virket det relativt rolig. Der ville de i alle fall ikke snuble i bardunene fordi telte kom overraskende på vandringen.

30. august

Snøbjørn

Nok en morgen med kuldegrader og snø, og iskaldt å stå opp. Man venner seg til det meste, så det gikk greiere denne gang. Ikke langt fra teltet var det bjørnespor i nysnøen. Ellers så jeg stadig caribou i dalførene. Et langt høydedrag mellom to forskjellige armer av Soner river ga en fin og jevn etappe. Siden måtte jeg slippe meg ned og krysse bekken før det igjen ble stigning opp mot et pass som førte til Kukpuk River. I hellingene møtte jeg stadig sporet til en bjørn som snodde seg oppover mot passet, som om vi fulgte samme linje i terrenget. I det høydedraget bikket over mot Kukpuk river møtte jeg den 13. bjørnen på denne turen. Den satt i snøen og gløttet dovent rundt seg. Jeg lot den ligge i fred og fortsatte videre nedover. Kukpuk River munner ut i Point Hope, min opprinnelige plan for turens endepunkt. Derfor var det litt vemodig å bare vasse over den.  Men jeg hadde mistet noen dager på skosituasjonen, og på å gå en omvei på grunn av snøfallet. I stedet bega jeg meg oppover mot neste pass over til Kivalina river.

Sceneskifte

Nå hadde jeg i flere dager vasset i nysnø som stadig drysset fra en blygrå himmel. Det hadde ikke lagt seg mer enn rundt tjue centimeter, men likevel nok til å gi en skikkelig vinterfølelse. I tærne også. I områder med mer vegetasjon lå snødekket på toppen og skjulte søkk og hull i bakken, så framdriften hadde vært litt utfordrende enkelte steder. Men da jeg rundet det høyeste punktet over passet mot Kivalina River, åpnet plutselig verden seg. Hvilket sceneskifte! Høydedraget jeg sto på lå flere hunder meter over kystsletta som foldet seg ut der nede. Her var det grønt og sommer, og solen strålte over det hele fra en lettskyet himmel. Spredt ut over flaten lå spisse små topper ensomt til, som småstein kastet tilfeldig ut på en sandstrand. Jeg kunne ennå ikke se havet mange mil der framme, men fornemmelsen av kyst var absolutt til stede. I sør strakk den raggete fjellkjeden Wullik Mountains seg langt ut over sletta, men også den måtte gi tapt mot Beringhavet ute i vest.

Langs elva

Nede i skråningen fant jeg de første kildene av Kivalina river som piplet ut av bakken. Herfra var i alle fall navigeringen enkel, om vannet rant nedover ville det føre til lagunen ved landsbyen Kivalina. Det var deilig at sola endelig skinte igjen. Jeg hadde savnet duften av grønn vegetasjon og følelsen av bar bakke. Ikke minst var det deilig å slå opp teltet på tørr elvegrus uten å fryse fingrene stive. Likevel var det kaldt nok i luften, men strålene fra sola varmet som et bål i vinterkvelden.

29. august

Frosne klær

Også denne dagen var preget av tunge skyer, kald nordvestlig vind og snøvær. Det vedvarende skydekket gjorde solcellene inaktive, og jeg sparte strøm ved å bruke elektronisk utstyr minimalt. Kuldegradene om morgenen gjorde det tyngre å stå opp. Selv om pinen var kortvarig, var ikke lysten på å trekke på frosne klær veldig stor. Særlig ikke sett fra en varm sovepose. Spesielt frosne sokker som måtte brekkes på føttene krevde viljestyrke. Men denne dagen startet frydefullt ved at rypene satt i lia rett ovenfor teltet, og jeg fikk skutt tre stykker til en deilig middag. 

Vannskillet

I dette området bølget vannskillet fram og tilbake mellom dalførene. Jeg hadde pendlet fra den ene siden til den andre, og derfor møtte jeg heller ingen større elver. Mellom vassdragene lå bare lave rygger, så det var mulig å følge en mer rett linje enn der fjellene er høyere. Landskapet var ganske flatt, og høydedragene bød bare på et par hundre meters stigning. Over det første passet lå kildene til Wullik river som ender opp ved den vesle landsbyen Kivalina nede ved kysten. Jeg var allerede ganske bestemt på å gå dit i stedet for til Point Hope. Det gikk rutefly fra begge steder. Wullik River snor seg om sørspissen av De Long Mountains, men det ville være en omvei å følge denne elva. Derfor la jeg en mer rettlinjet kurs mot stedet, i retning av kildene til selve Kivalina River.

Rype på spidd

Om ettermiddagen gikk veien over enda et pass til en av kilde til Soner river. Det hadde snødd bygevis hele denne dagen også, og snølaget bygde seg langsomt opp over alt. På leirplassen den kvelden skuffet jeg unna et godt snølag under teltet. Fiskemulighetene i snøværet langs småbekkene var så som så. Nå var ikke det så farlig, for på menyen sto rype stekt på spidd!

26. august

Matt

Det var begredelig å våkne til regnet som trommet på teltduken fremdeles. Det var en hatøvelse å dra på seg våte klær og bryte leir i kaldt og silende regn. Heldigvis kunne jeg begynne med den bratte oppstigningen til passet. Uten noen særlig frokost var gikk det tungt i motbakkene, der kroppen stadig krevde pauser. Jeg tvang i meg iskaldt vann fra bekken, og nøt rett som det var en styrketår med olivenolje rett fra flaska. Etterhvert kom styrken tilbake.  Vel over fjellpasset glemte jeg ubehaget, da dalen var trang og spennende, og solen brøt så vidt igjennom.  Å kjenne varmen fra sola etter en slik natt ga en intens følelse av å være levende.

Sno

Dalen flatet ut og åpnet seg, og jeg kunne følge motorveier slitt ned av det årvisse cariboutrekket. Med frisk gange og oppholdsvær ble klærne fort tørre igjen. Vinden dreide nordlig og ble etter hvert isnende der den bar med seg enkelte snøfnugg. Her var det bare å holde koken. Jeg fulgte en sidedal inn for å få et overblikk over den monumentale Inaccessible Ridge. Den var dekket i tåke, men enkelte gløtt avslørte en uinntagelig festning som fikk Mordors porter til å virke puslete. Om det var ett sted en burde se i klarvær, var det her. Jeg ønsket med et par dager til å utforske området, men måtte dessverre videre. Etter hvert fikk jeg heldigvis mange glimt og solgløtt inn i disse voldsomme fjellene.

Tørke

Videre vestover roet veggen seg, og jeg fulgte en kupert og kaotisk dal preget av mye morenehauger og gammel brevirksomhet. Et sted fant jeg til tør nok ved til å steike pannekaker, og lagde nok for flere dager i tilfelle det kom mer grisevær. I matposen var det en god slant mel, og nok olivenolje til turen. Jeg hadde stadig lyst på stekt fisk. En tornskate hadde hengt opp nistepakka si på en grein, men den fristet ikke særlig. Mot kvelden frisknet vinden til igjen, med tette snøbyger innimellom. Men nå hadde jeg tørre klær, så det gjorde ikke så mye. Fra teltet kunne jeg skimte Kelly River i vest.

25. august

Uvær

Vinden frisknet til utover natten. Det blåste så hardt at jeg måtte opp og plugge om teltet to ganger. Da jeg sto opp var det bare yr i luften, men regnet kom snart. Det var ganske kaldt i lufta, så pausene ble få og korte. Ofte gir dager med dårlig vær de lengste dagsetappene.  Kugururok river rant gjennom en bred og skiftende dal, der fjellene stort sett var gjemt i tåke og lave skyer. Ettermiddagen tilbragte jeg gjennom et lavt pass som førte over fra Kugururok til Nunaviksak river. Det var egentlig bare en dal, men uten langsgående vassdrag. En brearm hadde trolig ligget her og filt på underlaget gjennom istidene.

Snarvei

Jeg ergret meg over dårlig sikt, for fjellene her er skikkelig ville med spir og stup om hverandre. Det var dessverre ikke tid til å vente på bedre være heller. Et sted var et fjell navnsatt på kartet til Copter Peak. Dette var en sjeldenhet da nesten alle fjell her inne er navnløse. Den planlagte ruta skulle følge en omvei opp Nunaviksak Creek, for så å runde ned langs Inaccessible Ridge for utsiktens skyld. På kartet virket dette stykket ekstra vilt og dramatisk. Men siden jeg hadde mistet noen dager, valgte jeg i stedet å krysse vestover i rett linje, og så møte Inaccessible ridge i den ene enden. Været var heller ikke egnet til luftige opp- og nedstigninger.

Frodig og vått

Elveflaten ved Nunaviksak Creek var våt og frodig, og tæret på kreftene med sine store og høye felt med tett virekratt. På den andre siden trakk en navnløs dal seg frodig opp mot et lavt fjellpass. I dalen vokste glissen vierskog på store, åpne lav og grasmatter. Det var nesten idyllisk til tross for at det øste ned, og jeg valgte å slå en tidlig leir for  finne krefter til fjellovergangen neste morgen. Det surklet og rant vann i gerssmattene over alt, og jeg måtte lete for å finne en drenert flate. Alle klærne var klissvåte, og det ble en kald natt i en fuktig dunpose. At jeg var sulten hjalp heller ikke på varmen, og jeg drømte om store spekepølser.