Kategori: Alaska på tvers 2015

23. august

Røyksignaler

Flygeren Eric hadde vært ute og lett etter meg i går, fordi han ikke hadde lest mine siste meldinger. Dette var enda en pekepinn på at meldingstjeneste er marginalt når det er blir mer kompliserte situasjoner. Med en satelittelefon ville saken trolig ha utviklet seg annerledes. Det føltes ille at han hadde flydd i timevis forgjeves. For å være godt synlig samlet jeg en stor haug med ved og startet et bål som ga mye røyk fra fuktige stokker.

Flydur

Utpå morgenen hørte jeg flydur. Det er snodig hvor langt unna det høres når slike lyder ikke er vanlige. Omsider kom en liten mygg av et fly til syne mot fjellene langt nede t dalen. Langsomt kom det seilende ned mot leiren, og suste forbi i noen titalls meters høyde. Fra det åpne vinduet i cockpiten kom en pappeske som deiset i bakken. Så steg flyet igjen og forsvant videre oppover langs elva. I esken lå et par sko som passet glimrende.  De kjentes litt stive, så det ødelagte paret ble med som backup.

Trange daler

Det var solskinn, så jeg benyttet anledningen til å tørke utstyret, lade batterier og ta et bad i bekken.  Ved tolvtiden kom skyer sigende, så da pakket jeg sammen og gikk videre. Jeg fulgte en sidearm av Seagull Creek oppover. Dalen smalnet inn og dro sidene tett om seg. Likevel var det lett å gå, fordi massevis av reinsdyrstier dannet terrasser hele veien. Utsynet var dramatisk, og oppe i passet dro kildene til bekken videre opp i en bratt og mystisk fjellheim. Jeg tok av nedover mot Trail Creek, som trolig har navn etter reintrekket. Fjella her er dramatisk mørke og bratte, med vekslende skifer og sandstein. Jeg fisket litt uten hell i et lite vann på toppen. Ofte ligger slike småvann på vannskillet og gjemmer en liten stamme lokal røye. Et godt stykke nedover elva lå en fin leirplass på en høy terrasse, ikke langt fra der ruta fulgte over til neste dalføre. Skoene hadde fungert fint hele dagen, med godt feste og lite gnag.

22. august

Dyreliv

Det var tåke da jeg våknet. Jeg fortsatte ned til Nimiuktuk river. Der nede så jeg først en stor elgokse som luntet vekk, og siden en lys grizzly på den andre siden av dalen. Jeg fulgte vassdraget oppover på store flater med elvegrus mens regnet tiltok. Jeg sjekket InReach-senderen for meldinger innimellom, og var spent på om skoene var på vei. Det solløse været ga ikke rom før overdreven strømbruk, og jeg var redd for å gå tom for strøm på satellittsenderen. Da ville det ikke bli noen sko.

Regnvær

Til lunsj prøvde jeg å få fyr på et bål, men i det vedvarende regnværet var det gjenstridig, og det var ikke fristende å sitte lenge. Det regnet stadig mer og mer, og jeg bare gikk på for å holde varmen. Etter hvert svingte elva nordover, mens ruta fulgte et pass vestover til Seagull Creek. Her gikk fine og brede dyrestier som vitnet om en viktig trekkrute for caribouen. Vel nede på flata langs Seagull Creek slo jeg leir i regnvær. Dette var enda en slik sildrebekk med enorme flomflater rundt. Tror nok snøsmeltingen er rimelig brå her inne, slik arktisk vår gjerne har for vane.

Melding

Inne i teltet sjekket jeg for meldinger igjen, og fant ut at flygeren hadde etterlyst posisjonen min i firetiden. Det føltes veldig ergerlig, men meldingen hadde kommet da det regnet som verst. Da hadde jeg vegret meg for å dra fram elektronikk av redsel for å ødelegge utstyret.  Dessuten var det varslet at pakken ikke kom før 24. august. Jeg informerte om min nye posisjon, og lovet å ligge helt stille til flyet kom neste dag, om været tillot.

21. august

Rastløs

Denne natta natt lå jeg og hørte på regnet og tåka som priklet på teltduken. Det var fremdeles tåke da jeg våknet, og det regnet innimellom.  Men det så ut til å lette noe. Jeg hadde ikke hørt fra flytaxien ennå. En god stund satt jeg i teltet for ikke å bli våt, og prøvde å få tiden til å gå. Det var bra å få hvile ut, men rastløsheten slo fort inn når en ble liggende skofast.

Surring

Dette var en fredag. Utpå dagen fikk jeg beskjed om at skoene ikke kunne komme før mandag, fordi UPS ikke leverer ut i Kotzube i helgene.  Jeg bestemte meg først til å flytte leirplass ned til Anisak river, men så prøvde jeg å ganske enkelt surre fast sålen med nylonsnor rundt skoen. Da dette syntes å fungere fint, spurte jeg Arctic Backcountry Service om de kunne droppe lenger vest, og fikk klarsignal til dette. Jeg ga beskjed om at jeg ville komme med nye koordinater senere.

Videre

I tretiden pakket jeg leiren og hadde en flott tur i høyden vider vestover, mens det stadig kom regnskurer. Landskapet var stedvis bratt, men det gikk likevel fint å holde høydedragene. Et sted måtte jeg slippe meg ned for å krysse Klim Creek. Stadig drivende tåkedotter skapte stemning og framhevet relieff i omgivelsene. Det var deilig å gå i skikkelig fjellterreng igjen. På vei ned mot Nimiuktuk River slo jeg leir på en liten terrasse med utsikt. Jeg unngikk myrete terreng, og skoen satt godt hele vegen. Men surringen var ingen varig løsning. Om den skulle slippe i tuppen ville det bli hardt å få sålen til å sitte.

19. august

Furtedag

Mens jeg sov hadde Kari og Annette gjort en kjempejobb via e-post og telefon fra Norge. De fant og kjøpte et par sko i Fairbank, og fikk UPS til å hente og frakte til Kotzebue. Der ville Arctic Backcountry Service stå klare til å fly skoene opp hit. Salomon XA Pro størrelse 49 hadde jeg prøvd før turen, og de burde passe her i Alaska også. Jeg fikk beskjed om at de kunne ventes fredag. Da ville jeg miste tre dagers marsj. De jeg kunne ta inn ved å gå til den vesle plassen Kivalina i stedet for Point Hope. Jeg lå i teltet det meste av dagen og furtet mens det regnet. Midt på dagen sov jeg tre timer i strekk. Jeg hadde vel godt av en hviledag. En stund lagde jeg et bål og limte, stripset og tapet skosålen. Resultatet ble ikke overbevisende.

20. august

Flyavtale

Om morgenen fikk jeg kontakt med flyselskapet og fikk angitt min posisjon.  Avtalen var at de skulle slippe sko, og dessuten sjokolade, når skoene ankommer Kotzebue. Flygere tar i tillegg alltid værforbehold. Det gikk varme tanker hjem til Annette og Kari som hadde klart å fikse dette med innlevelse og overtalelser. Prosessen hadde tydeligvis ikke gått tjenestevei.

Fisketur

Oppmuntret av avtalen tok jeg en tur ned til Anisak river for å fiske. Den går i fine svinger over sitt brede leie av grus og stein, og i hver sving graver den innunder bergkantene i siden og lager fine fiskekulper. I en stor og dyp kulp fikk jeg en serie harr med ujevne mellomrom. Jeg så dem mot bunnen hele tiden, men det tok tid hver gang å få nestemann til å bite. Bålet på elvekanten sto og ventet, og jeg vekslet på å hente ved og fiske. Etter en lang formiddag hadde jeg spist fem fine fisk stekt i rikelig med olivenolje. Jeg fikk en sjette harr i neste kulp før jeg gikk tilbake til teltet. På vei opp igjen til teltet løsnet sålen igjen tross min iherdige reparasjon. Da begynte det også å regne.

18. august

De Long Mountains

Denne morgenen var kald og klar, og det tegnet til å bli en flott dag. Jeg nærmet meg enden av den store vidda som drenerte sørover mot den mektige Noatak River. Den neste høye fjellkjeden hadde begynt å vise seg i horisonten. Fjellkjeden De Long Mountains er den vestligste delen av Brooks Range, og er delvis svært bratte og tette uten å være himmelragende. Terrenget strammet seg opp, og det var slutt på de lange slake vandringene. Fremdeles kunne jeg gå i rett linje over høydedragene, uten å være tvunget til å følge bekkene. Ryggene ga stadig mer utsikt, og bar preg av tørr grunn. Passet som førte inn blant fjellene nærmet seg, og jeg gledet meg til forandringen etter en uke i flatt lende.

Skosjokk

På vei over neste høydedrag skjedde noe uventet. Den venstre skoen begynte å føles ustabil og slingrete. Dessuten fikk jeg innimellom noen blaff av sure ullsokker. Etter hvert måtte jeg sette meg for å undersøke. En stund sto sola stille mens jeg raste gjennom konsekvensene av det jeg så. Skosålen hadde løsnet fra hælen og nesten fram til tåboksen på skoen. Sjansen for å fikse dette syntes som en trost i horisonten. Sko i min størrelse gror ikke engang på trær. Ville jeg klare å gå barbeint fram til kysten? Måtte jeg avbryte turen? Eller ville jeg klare å reparere?

I dokk

Jeg slår straks leir og tenkte nøye gjennom tingene. Tidsforskjellen mellom Alaska og hjemme gjorde at jeg måtte vente en stund før jeg kunne forklare situasjonen for støtteapparatet hjemme. Det var nå begrensningene ved tekstmeldinger viste seg. Det er vanskelig å nyansere noe særlig, og det blir mye fram og tilbake om detaljer. Etter hvert må jeg gå i dokk og vente på at de der hjemme jobber med saken. Jeg prøver å tørke skoen godt ved bålet for å kunne lime og stripse. Belastningene ved dagevis i tuemyr har gjort sitt, der klissvåte såler fikk et napp for hvert skritt på vei opp mellom trange tuer. Min erfaring er at når et par sko er ordentlig inngått og testet, er de også halvvegs utgått. Derfor hadde jeg satset på et par nye sko. Jeg tar kvelden og drømmer om å gå barbeint i snøen.

17. august

Kontrast

Jeg gikk fra Desperation Lake uten å prøve fisket. Det blåste surt fra nord med litt yr i vindkastene. Dessuten satt fremdeles fiskefesten fra i går under beltet. Den store vidda strakte seg fortsatt vestover, og jeg fulgte foten av fjellkjeden som reiste seg i nord.  Kontrasten mellom den bølgende sletten og de bratte fjellene var brå og skarphugget, og fulgte dessuten en tydelig linje i terrenget. I min søken etter det beste underlaget ble jeg trukket utover sletta, som etter hvert ble mer kupert med tydelige rygger og dalfører.

Rødfarger

Her ute var lite vilt å se, og bekkene som rant mellom kollene bød på lite vann. Denne dagen kjente jeg tyngden av uker på vandring, og de uunngåelige myrstrekningene mellom de tørrere ryggene føltes lange. Været vekslet og bød på stadige solgløtt, men også ett og annet regnskyll. At den arktiske høsten var på vei vistes tydelig i stadig mer prangende farger. Særlig rypebærlyngen strålte i sitt høstlige purpur nettopp slik som i fjellene hjemme. Jeg passerte Stone Ring Creek og stekte en runde solsikkemuffins i det tørre elveleiet. Det var tungt å starte opp etter en forblåst pause.

Burial Lake

Mot kvelden fant jeg en passende leir ved Setting Sun Creek. Her var det mye spor etter bjørn som hadde gravd etter røtter i elvegrusen. Det var særlig en type erteplante med røde belger de likte røttene på. Jeg gravde opp noen selv for å se etter knoller, men de hadde bare helt jevne knipperøtter. Jeg har fått inntrykk av at bjørnen ikke er så nøye på kvist og småstein, men gulper i seg alt spiselig nærmest som en meitemark. Uvilkårlig hadde jeg unngått å campe ved Burial Lake, kanskje med underbevisst snev av følsomhet?

16. august

Fra nattens leir oppe i høyden var det ikke langt ned til Feniak Lake. På veien passerte jeg et fjellrevhi med flere små valper som tittet nysgjerrige ut av steinrøysa. Revemor sto og bjeffet og flekket tenner med bust og innlevelse da jeg passerte. Med litt mer avstand kom ungene fram for å titte på trusselen.

Verken fugl eller fisk

Feniak Lake lå som en stor blå flate sørover, med steingrå bredder som et smalt bånd på den andre siden. Ved sjøen fant jeg utløpet til en passe stor bekk, og kastet en lenge uten å få napp. Innimellom forsøkte jeg å snike på noen ender som hadde flokket seg ved bredden, men de forsvant utover med sine hundrevis av skarpe øyne. I flere timer gikk jeg og dengte med stanga, uten annet en bunnapp. Nå var jeg skikkelig sulten på noe annet enn den kjedelige provianten. Lysten på fisk hadde bygget seg opp i løpet av ukene her mellom Alaskas fjell. En steikepanne full av fiskefileter, dynket i olivenolje og saltet lett, var toppvalget fra menyen.  Jeg fortsatte langs bredden av sjøen, og fisket uten hell. Da jeg nærmet meg stedet jeg hadde tenkt å stikke opp i fjellet igjen, pakket jeg stanga ned og spiste sjokolade og solsikkefrø i selvmedlidenhet. Den virket jo så lovende, denne store sjøen.

Endelig napp

På vei vekk fra sjøen ble jeg tvunget tilbake mot utløpet av hovedelva, som gikk stille og dyp over en myrflate. Jeg fikk vel ta noen kast her også bare for å ha gjort det. Stanga var fort å rigge, og på første kastet satt noe tungt i snøret, nesten som bunnapp. Det var ikke mye sprelling, bare et tungt sig å sveive inn. Det satt halvannen kilos Lake trout på kroken, og den veltet seg så vakkert på den lyse strandgrusen. Et nytt kast ga enda en halvannenkilos fisk. Den ene var full av rogn. På en strand i ly av vinden lå haugevis av naturlig kappet og barket ved i alle størrelser. Aldri har det vært så lett å fyre bål. Til lunsj spiste jeg en av fiskene, og rogn og melke fra begge. Der, stappmett på en sandstrand i Alaska, lenger fra folk enn jeg noensinne hadde vært, var alt bare fint.

Charlie

Det var tungt å gå etterpå. Terrenget var tørt og fint, og en strekning var kampesteinene i ura så store at jeg måtte hoppe fra den ene til den andre. Bergarten i fjella avgjør mye om det blir tuer eller ur. Ett sted møtte jeg en stor caribou bukk  som kom inn på 40 meter og beitet. Vi stirret på hverandre en lang stund. Den fikk navnet Charlie. Da jeg endelig gikk fulgte den meg over en kilometer. Mot kvelden slo jeg leir nær Desperation Lake, uten Charlie.

15. august

Klarvær

Og det ble sol. Etter en brå avslutning av den langstrakte vidda dagen før, våknet jeg nå til blå himmel i en liten dal.  Enkelte skyer og tåkedotter kom sivende etter dager med regn, men klarværet jaget dem fort. Jeg gikk opp i høyden der grunnen var fast og slett, og fulgte lange rygger og skar høyt oppe. Her og der gikk småflokker av caribou og beitet fredelig. Der var det en fantastisk utsikt helt ned til lavlandet rundt Noatak river. Flaten var enorm og huset en rekke blanke sjøer. Den var omkranset av fjerne fjellrekker hele veien rundt.

Panorama

Og for et terreng å gå i! Det var nesten ikke vegetasjon her oppe, så det var som en grusveg lange strekninger. Hele tiden vekslet utsikten ettersom terrenget vendte mot ulike himmelretninger. Kontrasten mot flatlandet den siste uka var slående. Enkelte partier var grov steinur, men det var en fryd å gå i med myrete mil friskt i minne. Andre steder måtte jeg ned og krysse en og annen dal. Jeg gikk en kilometer ved en dalkrysning i tuemarka fra helvete. Knehøye tuer og totalt uforutsigbar grunn mellom, noen ganger høy og fast og andre et vått hull, uten å synes. Jeg har hatt mareritt om disse flatene, og det ville trolig ha slått til uten de himmelsendte grusryggene i høyden.

Rev

En ulempe med høydedragene var selvsagt fravær av fiskemuligheter. Her oppe hvor bekkene fødes er det dårlig med levekår selv for hardfør småharr.  Med kurs mot den vidstrakte Feniak Lake var forventningen om grov Lake trout stor, og det var greit å spare fisket. Knallværet holdt seg hele dagen igjennom, og det intenst hvite lyset her oppe ga spennende lysspill i de mørke steinfatene som bølget over fjellryggene. Ett sted kom en fjellrev luskende, og stoppet på fjellrevers vis og tittet nysgjerrig på meg. Da så jeg at stedet var kveldens leir, med en fin liten gresslette under et framspring som ga ly for vinden. Utsikten far fantastisk, og ikke langt unna sprang vann opp blant steinene for en tørst vandringsmann.

14. august

Regn

Regnet hadde ikke tenkt å gi seg med det første. All nedbøren begynte å sette sitt preg på terrenget. Der det før hadde vært faste, inntørkede torvmatter, sto det nå vann på alle flatene. Tuemarka fikk en ny dimensjon, da det lå kaldt vann nede mellom alle tuene. Ikke nok med at det var tungt å trekke foten opp fra de dype riftene, nå var det også vassing involvert i øvelsen. Dessuten var det som om tuene svellet og ble bredere, slik at de klemte fast føttene der nede for hvert steg. Tåkeflakene kom og gikk, og det flate landet bare understreket de lange strekningene og den grå stemningen. 

Molter

Fauna creek gikk over sine bredder i regnet, så det var lettere å gå ute på myrflatene. De ensformige, endeløse myrene ga ingen løfter om hvile, og horisonten lå skremmende stille langt der framme i tåkeriftene. Bare enkelte strenger med modne molter ga en hyggelig oppmuntring. Jeg beitet bær i mange omganger, og stillet sulten på de gule delikatessene. Det var som om smaken kom ekstra fram i det ensformige terrenget, og sulten spisset nok også opplevelsen. Til lunsj fikk jeg fyr på et bål langs Fauna creek, og kokte en porsjon ris. I et forsøk på å få fisk i den svulmende elva glemte jeg gryta på bålet. Risen kokte tørr, og det termoelektriske elementet i gryta brant. Nå hadde jeg bare solceller igjen som strømkilde. Mismotet steg flere hakk, og jeg merket meg den manglende konsentrasjonen. Jeg hadde gått ut over min beslutning om å være nøye i alle gjøremål. Slurv blir dyrt her ute i verdens siste villmark.

Leirskred

Et sted langs veien møtte jeg en vid fordypning langs elva der det grodde vier og or i en jungel nede på bunnen. Området var mer enn en kilometer i diameter, og var senket flere meter under tundraen rundt. En smal, dyp renne førte ut i elva, og vitnet om at et stort leirras engang hadde tømt hele bunnen av forsenkningen ut i elva. Det hadde etter att et kraterliknende område. Jeg var dum nok til å prøve å gå tvers igjennom i stedet for å ta den ekstra stekningen rundt. Det viste seg at bunnen var en labyrint av små vannstrenger og sjøer, med ugjennomtrengelig orekratt imellom.  Jeg gikk i kantene og krysset fram og tilbake, møtte ved flere anledninger mine egne forspor i leira.  Vannet i sjøene var leirete, uten sikt og ganske dypt. Omsider fikk jeg øye på den høye kanten i skredgropa, og fikk kjempet meg opp på tundraen igjen.

Brå endring

Uendelig langsomt begynte landet å stige, og myrene ble til grasbakker. Fauna creek skrumpet inn til en travel bekk. Det sluttet til og med å regne. Der horisonten med ett tegnet seg i en rad steiner åpnet landet seg og stupte ned mot en ny enorm flate. Denne var mer bølgende, gjennomsatt av blå sjøer og sølvskimrende elvestrenger. Det var den store vidda nord for den kjente Noatak river, som rant ut i Stillehavet mange titalls mil i sørvest. Fjellkjedene sør for elva lå som fjerne ruglete bånd mot horisonten.