Kategori: Alaska på tvers 2015

13. august

Flora creek

Denne morgenen kom en tung sørlig vind med vekslende tåkeflak og kraftig regn. Det var trygt å si at værskiftet hadde satt seg, og jeg satte på en måte enda mer pris på de første tre ukene av turen med blå himmel og varme i luften. Nå slynget Flora creek seg i store svinger utover mot de flate strekningene ved Howard pass. Elva gikk i et senket leie med mye buskas langs kantene, den delte seg tidvis i flere løp som er typisk ved lite fall på vannet. Med tåka ble det en trolsk stemning, det var bare meg og elva. Buktningene ga en lenger linje, men det var myrete å kutte svingene.

Ainuk river

Flora creek munnet ut i en større elv. Ainuk river hadde samlet imponerende mengder vann til å ligge nesten på vannskillet. Kartet avslørte en mengde små og store sjøer de siste kilometerne mot passet, og bredden på disse våtmarkene var nok til å fylle opp en hel elv. Landskapet var fullstendig flatt, og alle sjøer så ut som en blågrå stripe. Kontrasten mot tidligere strekninger var stor. Jeg måtte følge elva et stykke der den hastet dyp og svart sørover. I tåka virket den ekstra ugjestmild. Der den svingte mot en morenerygg viste den plutselig svakhetstegn, den skled ut i kurven og røpet en rekke mindre grusbanker. De krappe små bølgene vitnet om grunt vann. Jeg vasset over med elv til knes.

Myrflate

Herfra tok jeg en sjanse og gikk på kompasskurs mot Fauna creek som skutte møte flata vestfra. Det var ingen sikt i tåka, og få holdepunkter om hva som ventet. Det kunne bli veldig grisete, men etter en stund lettet tåka, og flata var bevokst med bare moderat dvergbjørk men mange åpne felt. Etter bare noen kilometer møtte jeg Fauna creek som var en langt vennligere elv. Regnbygene kom jevnt, så det ble få og korte pauser.  Her lå også noen faste høydedrag langs elva som var fine å følge. Underveis så jeg flere store gåseflokker som fløy i plogformasjon. Jeg tok til takke med noen håndfuller med modne molter. En krok i elva dannet et ned med en fin sandstrand, og jeg satte opp teltet på en liten lyngflate ved stranda. Elva tviholdt på harren, så jeg fyrte et kreklingbål og steikte pannekaker til kvelds.

12. august

Flatere

Landskapet ble bare flatere og videre nedover langs Flora Creek. Noen steder var det fint å gå, andre steder vått og tungt. Det vekslet mellom morenesletter og enorme myrer, og fjellene krympet til bølgende høydedrag langt ute. Et sted møtte jeg en hel flokk gjess, men de lettet på svært langt hold. Selv om jakttiden på vadefugl nettopp hadde startet, virket det som om mange flokker allerede hadde reist sørover. Likevel knep jeg en and til lunsj. Langs noen grusrygger rant elva i noen ordentlige kroker som var dype nok til å huse noen fine harr. Det regnet hele formiddagen, og marka var klissvåt. Bålet ble reddet av en flekk kreklinglyng som brant som olje, og ga grunnlag for et vått vierbål.

Krattskog

Jeg var på vei mot Howard pass, et av de flateste partiene på turen. Landet ble stadig flatere og våtere, og vegetasjonen ble merkbart frodigere. Flere steder måtte jeg passere tette vier- og orekratt som viklet seg fast i sekk og klær som rene Tornerosehekken. Et sted måtte jeg fram med kompasset inni vierkrattet, og måtte overtale meg selv til å stole på retningen det viste. Buskene var ofte mer enn tre meter høye, og tilbød overhode ingen sikt framover.

Høstfarger

Regnet fortsatte hele dagen, og mot kvelden var det ganske kaldt og guffent. Vegetasjonen hadde begynt å ta farge av kulda, og på utsatte steder var de røde og gule bladene i overtall. Det ble en tidlig kveld på en litt tørrere grasbakke i en diger myr. Nå var jeg like ved passet der elvene rant både sørover og nordover. Jeg gruet litt for terrenget framover, for de flate viddene drenerer dårlig og blir fort store, sammenhengende sumper. Likevel ga skiftningene i landskapet også en følelse av framdrift. De talløse fjelltoppene hadde lagt seg, og nye vidder lås foran meg.

11. august

Tåka letter

Enda en kald natt. Men det hadde regnet mindre, og soveposen hadde tørket i enkelte partier. Morgenen så trist ut med lav tåke, og jeg fryktet enda en liggedag. Men etter et par timer revnet tåka, og jeg fikk melding om brukbare flyforhold. Innen tiden for flybesøk nærmet seg, brøt solen gjennom og avslørte hvite snøfjell i alle retninger. Jeg fikk fyr på et bål, og humøret steg betraktelig mens alt utstyret tørket i sola.

Selskap

Tidlig på ettermiddagen hørte jeg endelig flydur. Først trodde jeg det var tinitusen, men lyden ble etter hvert tydelig. Endelig kom et sjøfly seilende over Etivlik Lake, tok en stor sving og landet i en foss av hvitt skum. Flyet gled sakte inn på grunna, og en hengslet mann med skjegg kom ut av cockpiten med forsyningene jeg hadde bestilt. Lauren var en blid ung mann, og det var hyggelig å prate med noen igjen etter tre uker alene. Men etter et par minutter kastet han et blikk på klokka og sa han måtte videre. Hen hadde mange oppdrag denne dagen, siden gårsdagen forsvant i tåka. Flyet forsvant igjen med et dundrende brøl, siden ble det helt stille.

Eskene

Jeg kunne konsentrere meg om varene jeg fikk. I én eske lå matvarene mine, couscous, hvetemel, ristede solsikkefrø, sjokolade og ikke minst en gallon (4,5l) olivenolje. Og på toppen av herligheten lå fire nybakte cupcakes! I den andre esken lå et par nye sko, litt kraftigere enn joggeskoene som nå var kraftig slitt. Der var også et gammelt MSR kuppeltelt som ville tåle en snøstorm, vesentlig tyngre enn mitt vesle krypinn. Noen småtterier som salt og gaffatape lå også i esken.

Videre

Men nytt pågangsmot og stappfull sekk forlot jeg Etivlik lake og tok meg opp i høyden. Det var påtagelig tyngre i bakkene nå som sekken hadde lagt på seg mer enn ti kilo. Men der oppe fant jeg fine linjer å følge, strekninger som caribouen også hadde satt pris på og etterlatt brede vandringsstier. Landskapet ble flatere og dalene videre. Jeg fulgte et vidt dalføre vestover en liten mil før jeg fant en liten sjø der harren bet villig. På en sandbanke slo jeg opp panserteltet og følte meg klar for neste etappe.

10. august

Skuffelse

Den natten ble iskald. Det sluddet og regnet, og teltet holdt ikke mål. Det rant vann inn langs kanten og dryppet fra taket. Soveposen ble langsomt forvandlet til noe som minnet om en gulvklut. Jeg frøs. Mye. Da morgenen kom lå snøen lavt på fjellene. Så kom meldingen fra Judy i Brooks Range Aviation i Bettles: Været var for dårlig, vi måtte prøve igjen i morgen. Da sendte jeg en satellittmelding med spørsmål om hun tilfeldigvis hadde et telt liggende. Og utpå dagen hadde hun funnet et jeg kunne låne! Det sluttet å regne, og soveposen tørket ørlite i en solstråle. Jeg spiste resten av couscousen og benyttet anledningen til å ta en hviledag.

Meldinger

Det var nødvendigvis dårlig telefondekning i denne enorme villmarka. For å ha mulighet til å kommunisere med familie, support og eventuelt nødinstanser, må man belage seg på satellittkommunikasjon. En satellittelefon er kostbar i innkjøp og ikke minst dyr i bruk. Et alternativ er derfor en satellittkommunikator, som er en slags portabel meldingsboks. InReach benytter seg av Iridiumplattformen som har satellitter som går i polare baner. Derfor er det systemet brukbart også langt mot nord.

Praktisk bruk

InReach enheten veide mindre enn en telefon, og har innebygget GPS. Derfor kan den blant annet lage en sporlogg underveis. Den lades med micro-USB som all min øvrige elektronikk. Ved å koble den trådløst mot mobiltelefonen, var det lett så skrive både mail og SMS. I et knipetak ville den også fungere selvstendig, men med en mer omstendelig skriveprosess. Bildeoverføring var ikke mulig. Jeg kommuniserte med bushflygeren via mail, mens jeg kunne sende SMS hjem. Jeg la også ut oppdateringer rett på Facebook underveis med denne enheten. Enkel kommunikasjon går helt fint, men når mer kompliserte situasjoner skal utredes blir 140 tegn veldig lite. I et knipetak har den en egen nødknapp og fungerer da som nødpeilesender.

9. august

Regnvær

Dagen startet med regn som jeg forsøkte å vente ut. Regnet vant. Før jeg la i vei mot Etivlik Lake, gikk jeg en tur opp på en høyde nær teltplassen for å få overblikk. Den vide flata jeg hadde fulgt i går forsvant inn i tåka langt borte. På toppene hadde det lagt seg et hvitt teppe av snø, som for å bekrefte den kalde natta. Like i nærheten kom en sideelv inn i Nigu river, og de to dannet et flettet sløvbånd midt i den grønne flata.

Dyreliv

Landet her virket flatere, med videre daler og roligere fjellformasjoner. Store og små sjøer lå spredt på flatene, og elvene rant rolig i store slynger. Små flokker av caribou beitet spredt i landskapet. På en haug møtte jeg bjørn nummer ti på turen. Den var på vei mot meg, men bråsnudde og sprang vekk når jeg ropte på den. I flukten støkket den en liten reinsflokk, og de spredte seg pent utover en fjellside sammen. På sjøene svømte flokker av ender, og en lom lå og skrek i vannkanten.

Sjøen

Tåka kom og gikk, og det lå flere mindre sjøer langs ruta. Regnet stoppet, og jeg forsøkte å fiske uten hell. Etter nær tre uker på farten var det lite mat igjen, bare en slump coscous og tår doven olivenolje. Det passet helt fint, for jeg hadde avtale om et flydropp med forsyninger ved Etivlik Lake. Jeg nådde sjøen utpå ettermiddagen, og lette opp en teltplass nær koordinatene som var avtalt. Det blåste og regnet fremdeles. Hele området rundt sjøen var myrete med mye tung tuemark. Inne i teltet var det lunt, og jeg dro på meg det jeg hadde av klær. Soveposen var fuktig, men jeg holdt så vidt varmen. Så var det bare å vente til dagen etter.

6. august

Frost

Jeg våknet til en kald morgen. Vinden hadde løyet, men temperaturen hadde krøpet under null. Skoene sto halvvegs utenfor teltduken, og var hvitrimete og stivfrosne. Måleren viste skarve to grader. Tåka lå tjukk i dalen. Sola kom likevel raskt fram, men det var fortsatt kjølig og vindstille. Deltaet der April creek rant inn i Killik river var dekket av en stor en stor krattskog. Brede dyrestier lokket optimistisk i kanten, men de løste seg raskt opp inne i det grønne tornerosehavet. I stedet fulgte jeg kanten av deltaet mot en høy terrasse, også her på kraftig tråkkede dyrestier. Jeg måtte over en sump med noen dype tjern, men etterhvert ble det mer elvegrus og fint å gå. Killik river lot seg også krysse flere steder etter hvert som jeg kom høyere opp.

Tørt

Jeg prøvde stadig å fiske, men uten hell. Det var litt ergerlig, for jeg hadde gledet meg til laks og sjørøye. Utover dagen ble det riktig varmt og godt, og jeg vasket alle klærne i lunsjpausen. I en kulp i elva var det også dybde nok til et bad. Elva var fin å gå langs resten av dagen. Selv om Killik river var blant de større elvene i Brooks Range, var den langt mer vennlig enn den kunne ha vært. Den vedvarende tørken hadde redusert vannføringen ganske dramatisk. Selv om elvene i Alaska kan ha store elveleier på grunn av de kraftige og plutselige vårflommene, så var kanalene her i Killik river tydelig tørre sommerløp med mye finmasse i bunnen. Jeg skyldte på lav vannstand for manglende fiskebett.

Mer bjørn

Et sted sto sprangspor etter flere bjørner tydelig i leira. Selv leirklumper på sporkanten var fremdeles våte i kanten. Et sted hadde en av bjørnene også hatt et uhell med magen etter uhemmet bærfylling. Like etterpå sprang en binne og to unger oppover langs på toppen av en morenerygg. De stoppet en stund og stirret ned på meg. Jeg stirret tilbake. Mot kvelden fikk jeg tre harr i en stor kulp, og tok en tidlig kveld med bålkos og stekt fisk. På rabbene begynte høstfargene å tre fram i vegetasjonen. Det syntes jeg var litt tidlig.

5. august

Værskifte

Det regnet denne natten, og jeg sov godt og lenge til halv ni. Det var kaldt fra morgenen av, og blåste opp til sterk vind fra nord. Dette var et skikkelig temperaturskifte, med en brå overgang fra 20 grader og sol til 5 grader og kuling. Jeg fulgte resten av Suluak river ned til Easter Creek, og så langs denne et lite stykke videre. Easter creek gikk bredt og svingete, og jeg måtte krysse en rekke ganger. Det ble i kaldeste laget i den sure vinden.

Dårlig fiske

Jeg hadde planer om å fiske i Tullik Lake, men den viste seg å være et basseng uten utløp. Dessuten blåste det så hardt at det drev hvitt av bølgetoppene, og fisking var lite fristende. En stor flate åpnet seg der Easter creek møtte Killik river. Jeg gikk i kanten for ikke å gå meg fast i det som så ut som en diger sump. Omsider skrånet jeg inn mot Killik river, som er som diger elv på vei ut mot nordhavet. Den skal huse både laks og sjørøye. Derfor prøvde jeg å fiske en stund, men vinden tok både snøre og sluk. Elva var dyp og vid, og vinden rakk å lage hvite bølger på vei over. Her ville jeg ikke krysse om det ikke ble helt nødvendig. På motsatt side gikk en svartflekket grizzlybjørn og gravde i lyngen.

På kloss hold

Til middag ble det bare ris og olje, men jeg fant et lunt sted inne i et sideløp. Mens jeg satt ved bålet bykset plutselig en bjørn ut bare 15 meter borte, og forsvant i krattet med et høylytt knurr. Jeg la på mer ved og hadde et stort bål resten av pausen. Etter dette var jeg nøye med å lage lyd i krattet, og ropte og sang vekselvis. Siden Killik var så diger, måtte jeg ofte gå langs kanten der det var tett vegetasjon. Derfor prøvde jeg å gå høyere i terrenget, og møtte dagens tredje bjørn. Også denne på kom på kloss hold. Den dukket opp bak en tue og stirret på meg, før den bråsnudde og spurtet vekk.  Like ved var det også opp en liten flokk med caribou, som bjørnen trolig hadde prøvd seg på. Kanskje trodde den jeg var en rein.

Ryggene var fulle av bare frostringer med dvergbjørk mellom. Fjella her har mye finkornet løsmasse som trekker vann og gir mye tuer. Nede på elveflata danset dette støvet i den kraftige vinden som dannet vindbølger i sanddynene. Jeg strevde litt med å finne en teltplass med ly for vinden, og endte med å gå flere kilometer i tuemark som så grå og tørr ut på avstand. Til slutt fikk jeg klemt teltet ned under en terrasse.

4. august

Kaldt

Denne dagen våknet jeg tidlig. Til frokost ble det rester av couscos fra i går kveld, skylt ned med en klunk olivenolje. Allerede klokka halv åtte var jeg i gang vestover i surt og kalt tåkevær.  I slikt vær var det lett å holde beina i gang, for det ble fort kaldt i pausene. Dalen var fin og tørr med faste rabber. Suluak river var til å begynne med uten vannføring, og jeg gikk vekselvis på rygger og i elveleiet nedover. Utover formiddagen fik sola tak i fjellsidene og jagde tåka vekk. Da kom også varmen krypende, før solgangsbrisen igjen ga gåsehud.

Eim

Et stykke nede i dalen kjente jeg en stram lukt av gammelt slakt. På en haug i elva fant jeg skallen til en reinsbukk, en avgnagd fot og masse bjørnespor og bjørneskit. Her var det grunn til å titte seg rundt og gå forsiktig. Bare 100 meter lenger nede sprang plutselig bjørnen ut og la i vei oppover lia. Lyden av potene ble overdøvet av en intens pesing, som virket ganske påtrengende og levende. Innimellom stoppet den opp og kikket. Det var en ganske liten og mager grizzlybjørn som var gråhvit over og mørk under. Jeg sang for den, men da satt den opp farten og forsvant.

Landformer

Jeg fortsatte videre nedover langs elva og tok tidlig lunsj med røye og pannekaker.  I samme slengen stekte jeg noen ekstra for å ha til niste. Utover ettermiddagen dukket det opp en enorm terrasse langs elva, som på det meste lå 100 meter lavere. Den var helt flat på toppen, og trolig avsatt i en sjø som lå her for lenge siden. Den smeltende innlandsisen hadde trolig laget en demning ut mot nordsiden engang for rundt 7000 år siden. Jeg måtte opp på den for å få utsikt, og for å se etter liknende landformer i dalen andre steder. Ved enden stupte den tvert ned i elva, men skråningen var dekket av krekling og fin å ake på. Jeg var litt urolig denne ettermiddagen. Landet føltes så digert, og det er var så langt igjen. Men etter finregning på ruta lå jeg foran skjema.