Solid fisk 24/7-15

24. juli

Hogg

Neste morgen lå tåka tett over sjøen. Jeg hadde en anelse om at det kunne lure Lake Trout i slike sjøer, og tåke var ingen ulempe. Med den groveste wobbleren montert på slukstanga, kastet jeg ut der strømmen fra elva lagde en mørk stripe av ruglete vann utover i tåka. Det smalt momentant i stanga, så ble det stille. Ah, stålfortom… Jeg satte på en bit stålwire og ny wobbler før neste kast. Snella rakk å sveive et par runder. Igjen hev noe seg på stanga, og denne gangen satt det. Det dro fram og tilbake i rasende fart der ute. Det var grunt, for jeg så bølgen etter fisken som skar gjennom vannet.

Monster

Ta det rolig, tenkte jeg, og passet bare på å holde snøret stramt. Etter en stund roet det seg noe, og fisken fulgte med innover ved press på stanga. Et par ganger raste den ut igjen så det hylte i snellebremsen, men til slutt så jeg en krokodille på grunna foran meg. Uten håv eller klepp tok jeg langsomt løpefart innover stranda, og monsteret fulgte med opp av vannet. For en fisk! Fiskevekta stoppet på 5 kg. Det ble rogn av Canadarøye til frokost, så mye jeg orket å ete. Resten av fiskefiletene la jeg ferdigstekt i sekken som niste. Med håp om at denne fisken satt standarden for turen, pakket jeg tingene og labbet sørover, oppover Oolah Valley.

Lang dal

Tåka hadde lettet under frokosten, og det intense, arktiske solskinnet flommet over landet. Den klare lufta slapp hele strålepakka ned gjennom atmosfæren, og ga alle farger full rettferdighet. Også solas lave stilling her nord skapte en kontrastfylt dybdevirkning fra skygger i vegetasjon og landskap. Hele dagen fulgte jeg dalen sørover, i knapt merkbar stigning. Fjellrekkene langs dalen var utrettelige, og vinden i nakken bare økte på utover ettermiddagen. Etter en god dagsmarsj slo jeg leir, og da solen kom lavere ble det stille. Jeg undret meg over fraværet av mygg, og tenkte med takknemlighet på ryktene om ekstrem tørke denne våren.

I gang 23/7-15

23. juli

Avskjed

Etter en solid frokost pakket jeg alt turutstyret møysommelig i sekken. Det var med en nesten nummen følelse av noe ugjenkallelig, blandet med en kriblende forventning. Mine fem følgesvenner fulgte meg et lite stykke langs veien til campingområdet ved Galbraith Lake. Der veien svingte og myrete tundra tok over, tok vi farvel. Det betydde mye å ha følge med Ann-Sophi, Pavlo, Anina, Kari og Gry på reisa hit opp. Mitt «Send off party» sto der på veien og vinket mens jeg gikk opp den første bakken. De ble mindre og mindre i dette store, åpne landskapet, helt til jeg skrittet over kanten og mistet dem av syne. Det er mer avskjed i selv å bevege seg bort, enn å vinke til et fly som forsvinner.

Grizzly

Den første etappen førte meg over et flatt høydedrag. Her oppe var det enkelte myrstrekninger, men mest fast grusmark med kortvokste lavmatter. Været holdt seg med klar himmel og mye vind fra nord. Det hadde vært litt mygg på teltplassen, men her oppe var de helt fraværende. Derimot var det første dyret jeg møtte en lysebrun Grizzlybjørn. Den var på vei ned mot meg fra fjellet da den møtte Lukten min i vinden, og bråsnudde i panikk en halv kilometer unna.

Itkillik Lake

Langsomt slapp jeg med ned i neste dalføre som er kalt Oolah Valley. Så nærme vei og folk var det delt ut mange navn til landformene. I dalen rant Itkillik River, og et lite stykke opp langs denne lå Itkillik Lake. Det er en grunn innsjø som er en halv mil lang. Jeg slo den første enslige leiren på en strand i nordenden, der det kom ut en liten elv. I utløpet sto et par harrer som bet på flua til den vesle Tenkara Fluestanga. Etter et vemodig kveldsbål krøp jeg i posen.

På sporet 22/7-15

22. juli

Tilbake

Etter en tidlig og solid frokost var vi klare for turen inn til ulykkesstedet. Dette lå en mils vei østover langs Atigun River. Været var strålende. Turen gikk i den den trange dalen langs elva, som utgjør Atigun Gorge. Jeg hadde vært spent på denne biten på flere måter. Stedet hadde jeg bare studert på kart, som ikke var spesielt detaljerte. Derfor kunne det dukke opp overraskelser i terrenget, der det vekslet mellom høye og lave hyller langs elvegjelet. Dessuten visste jeg ikke hvilken utstrekning av tuemyr vi ville møte. Om man er uforberedt på denne terrengformen kan den tappe både energi og pågangsmot.

Gjensyn

Følget gjorde min uro til skamme, og vi tok oss greit fram til stedet jeg under tragiske forhold hadde forlatt tre år tidligere. Jeg hadde tenk på dette gjensynet lenge, men det var både sterkere og mer meningsfylt å være tilbake. Der på kanten holdt vi en enkel minnestund over Lukas, og det var som om vi kom nærmere både hverandre og ham. Det var et beveget følge som senere begynte på veien tilbake til teltene. Igjen på stedet sto et enkelt lite trekors på en høyde over elva, i et landskap så vakkert og kontrastfylt at en kunne bli vemodig selv uten triste minner.

Linja

Kontrastfylt var også mitt ærend tilbake til Atigun Gorge. Ikke bare ville jeg hedre Lukas og vise familien hans stede. Fra øst kunne jeg også fornemme sporene fra vandringen tre år tilbake, og føle at jeg fysisk var tilbake på kryssingen av Alaska. Den linja som Lukas og jeg startet på grensa mot Canada for tre år siden, skulle jeg nå trekke helt ut til vestkysten alene. Det sirklet mange slags vurderinger i hodet mitt nå på terskelen til mange enslige uker. Jeg følte meg fokusert på oppgaven, men det var også med en større ydmykhet enn tidligere jeg tråkket i gang en ny tur.

Dalton Highway 21/7-15

21. juli

Skogbranner

I begynnelsen var asfaltveien fin og bred, men smalnet snart inn til en provinsiell grusveg. Den fulgte rørledningen i et bølgende skogslandskap av utpinte, strantne graner, bare brutt i dalsøkkene av en stripe lysegrønt løvkratt. Vekselvis var skogen mørkegrønn og gråsvart, ettersom gamle brannfelt lå på rekke og rad. De svarte, døde granstammene sto fremdeles som spøkelsesaktige skikkelser, og ga et nokså dystert preg på landskapet. Dette året hadde vært ekstra tørt, snøfritt tidlig i mai og et mareritt av en brannsommer. På det tidspunktet vi var i Fairbanks herjet ikke mindre enn 600 forskjellige skogbranner i hele Alaska. Brannlukta gjorde lufta tett, og ofte var det synlig røyk over åsene. Ett sted var det til og med åpen ild å se fra veien.

Coldfoot

Veien passerte over den mektige Yukon River i en permanent provisorisk bru. Snart begynte fjell å reise seg i horisonten, med den sørlige utstrekningen av Brooks Range. Ennå var det en del turister å se langs veien. Men de tunge semitrailerne med grove konstruksjoner på planet var over alt. Polarsirkelen på Ca 66.30 grader nordlig bredde. Inngangen til midnattssolens rike var markert med en informasjonstavle. Ikke lenge etter passerte veien. Etter flere timers kjøring kom vi til Coldfoot, et lite samfunn som har både postkontor, bensinstasjon og ikke minst et besøkssenter for nasjonalparken «Gates Of The Arctic». Her ble jeg overtalt til å registrere turen min av en hyggelig Park Ranger som het Bob. Han hadde gått deler av ruten min på truger vinterstid, og ga gode beskrivelser av terrenget.

 

Atigun Pass

Siste del av bilturen brakte oss over Atigun Pass, en høy fjellovergang der veien passerer vannskillet og bikker over til nordsiden, «The North Slope». Her trillet vi nedover langs Atigun river til vi kom fram til Galbraith Lake, der Atigun Pass suger fortsettelsen av elva østover inn i den trange dalen. Jeg hadde vært spent på å komme tilbake, og det var en ganske spesiell stund å titte ned dalen der vi skulle gå dagen etter. Bilturen fortsatte et lite stykke ut på flatene nordenfor, der landet bruker mange mil på å legge seg til ro mot havet. Campingplassen lå et stykke tilbake, på vestsiden av sjøen vi passerte. Her var det også andre turister tilstede. Plassen var offentlig, gratis og uten betjening.

Tilbake i Alaska 2015

2015, 19. – 21. juli

I Fairbanks

Det var ekstra hardt å reise fra familien på Gardermoen. Flyturen gikk greit fordi jeg hadde godt selskap. Mine to søstre, Gry og Kari, skulle være med opp langs Dalton Highway til startpunktet i Atigun Gorge, sammen med et følge fra Sør-Afrika. Derfra skulle de alle kjøre leiebilen tilbake til Fairbanks, mens jeg stakk vestover fra der jeg brøt i 2012. Vi møtte Lukas sin søster Ann-Sophi, nevøen Pavlo og venninna Anina på hotellet i Fairbanks sent på kvelden.

Handledag

Den påfølgende dagen gikk med til å handle inn mat og en del gjenstående utstyr som pepperspray og bjørnesikker proviantsekk. Dette var påbudt å bruke i nasjonalparken som jeg skulle starte med å krysse. I handlekurven lå tilslutt rundt 12 kilo mat. Provianten besto av olivenolje, ris, couscous, sjokolade, peanøttsmør, mel og salt, hvorav olje sto for en tredjedel av vekten.  I utrustningen lå to fiskestenger og en lett jaktrifle for småvilt, som skulle sørge for proteintilgangen underveis.

Leiebil

Tidlig neste morgen pakket vi sakene i en Chevy 7-seters stasjonsvogn, en alminnelig Amerikansk småbil. Den var rigget for lange turer på grusvei. Vi skulle reise nær 60 mil nordover på «The Haul road», som går helt opp til Purhoe Bay på Nordkysten. Den var trafikkert av tunge kjøretøy med utstyr og forsyninger til Oljeindustrien der oppe. Det svarte sluttproduktet rant sørover langs veien i den enorme oljerørledningen som krysser landet.

 

 

 

Ny plan

Langt

Det var nesten noe skjebnebestemt over å skulle tilbake til Alaska. Denne gangen skulle jeg altså gå alene. Tilbakelagt strekning i 2012 var ca 600 kilometer, og 350 i luftlinje. Det var igjen 700 strake kilometer fram til vestkysten. Hvor langt det ville bli på bakken gjenstod å se, men det var klart at terrenget var enklere og dalførene lenger og riktigere orientert i den gjenstående biten. Atigun Gorge lå like ved The Dalton Highway, den eneste veibiten i Nordre Alaska. Derfra og ut til Beringhavet danner Brooks Range et landområde på størrelse med Sør-Norge, men helt uten infrastruktur eller bosettinger. Bare ved kysten ligger noen få landsbyer.

Mat

Det ble viktig å ta hensyn til de tingene som ikke hadde fungert optimalt forrige gang. En av de tingene som ga mest hodebry hadde vært å skaffe nok mat. Denne gangen skulle jeg ha med mer mat, og i hovedsak fett og karbohydrater. Proteinene kunne jeg tillate meg å skulle skaffe selv underveis. Etter nøye kalkulasjon og prøvesmaking sto olivenolje fram som den ultimate turproviant. God smak sammen med maksimalt energiinnhold (900 Kilokalorier per 100 gram), gjør den til en vinner. Jeg prøvespiste Coscous, ris og pannekaker med masse olje. Den satt!

Lett

En annen bekymring var framdriften. Hvordan få nok kilometer hver dag? Her var vekt en nøkkel. Ved konsekvent å velge det letteste utstyret kunne jeg pine vekten på oppakningen ned, og andelen mat i sekken opp. Dette er en sjanger innen fjellsport, der tommelfingerregelen er å holde de tre store under tre kilo. De tre store er egentlig fire, telt, soving og sekk, der soving utgjør sovepose og liggeunderlag. Denne vektpiningen er en balansegang mot funksjon, men det er utviklet mye solid utstyr med minimal vekt. Også skoene skulle være minimalistiske, som lette terrengsko uten membran.

Ny tur

Avslutning

Jeg har avsluttet noen lange turer etter hvert. Følelsen når det nærmet seg veis ende var mer melankolsk enn å gi noen grad av måloppnåelse. Det var dager mettet av opplevelse, med en enkel og rutinemessig hverdag, som utgjorde turenes ryggrad. Ikke avslutningen eller fullføringen.  Turen i 2012 ble liggende uten oppgjør, som en stille konkurs. Derfor følte jeg meg ikke ferdig med Alaska. Jeg var nysgjerrig på resten av fjellkjeden i Brooks Range, og følte en trang til å fullføre turen. Den lå der i underbevisstheten og tok opp plass, som noe jeg stadig måtte minne meg selv på å gjøre ferdig. Jeg hadde også en underlig forestilling om at jeg skyldte Lukas å gjøre det.

Tiden går

Det gikk et år. Jeg tenkte fremdeles på Brooks Range, og mye på den delen jeg ikke hadde gått. Det ble mer og mer tydelig at linja på kartet måtte tas opp igjen, men tvilen var sterkt til stede. Hendelsen satt ennå i kroppen. Et år til gikk, og jeg begynte å føle meg klar. Heldigvis fikk jeg en datter til den sommeren, så det var en selvfølge å være hjemme. Etter enda et år begynte planene å trenge seg på. Min kone var som vanlig uforbeholdent støttende, som i eventyret om Gudbrand i Lia. Tilslutt ble endelig avgjørelsen tatt om å gjenoppta vandringen i 2015.

Alene

Denne gangen ville jeg gå alene. Det er helt klart at oppmerksomheten om omgivelsene er sterkest uten noen andre å forholde seg til. Siden jeg gikk Norge på langs alene i 1998 har jeg ikke vært i tvil om at det er fint i fjellet uten selskap. Sikkerheten var jo et aspekt i denne sammenhengen, men erfaringsmessig blir jeg mer enn dobbelt så forsiktig når jeg er ensom på tur. Planen ble å starte på samme punkt til samme tid jeg måtte bryte sist, som for å vise at hele kryssingen fra kyst til kyst var mulig. I den vurderingen lå også utsikten til å få med seg jakttiden på rype og andefugler i Alaska.