Kategori: Alaska på tvers 2012

Hjem

Kommunikasjonen her oppe var vanskelig, og selv politiet hadde problemer med telefonlinja si. Min satellittelefon var heller ikke mye tess, og slet med å få kontakt med satellittene. Jeg følte meg derfor i et stort vakuum, både fysisk og mentalt. Etter tre dager i Barrow fikk jeg klarsignal til å reise hjem, men først måtte tingene våre i Fairbanks tas hånd om, og jeg måtte booke om billetten hjem til Norge. Jeg oppsummerte også fakta rundt muligheten for å fortsette turen der og da, men det gikk naturligvis ikke.

Landing

I Fairbanks tilbragte jeg minst mulig tid. Det bød seg heldigvis en mulighet for å endre billetten til en forholdsvis snarlig avgang. På flyreisa var det lite å ta seg til, og det ble mer tid til ettertanke. Hendelsen gikk i kontinuerlig repetisjon i hodet, uten at det ga mer mening. Omsider landet jeg på Norsk jord, og ble møtt av familien på Gardermoen. Det var meningsfullt. Men å lande hendelsen var en adskillig lengre reise. Familien til Lukas i Sør-Afrika var mye i tankene mine. Hendelsen var naturligvis kjent her hjemme, og det ble litt av hvert å håndtere. Heldigvis hadde jeg solid støtte i min kone, som allerede hadde gjort en betydelig innsats ved å informere folk om det som hadde hendt.

Denne turen fikk en brå og helt meningsløs avslutning. Å miste sin beste venn og turkamerat på denne måten etterlot et tomrom av betydelige dimensjoner. Blant all forvirringen av savn og søken, var også et element av redsel for å miste de grunnleggende verdiene i livet. Blant disse er gleden over å være i fjellet.

Telefon

Med en helt tom og hul følelse dro jeg meg opp igjen fra elveskråningen. Oppe på kanten vurderte jeg nøye hva jeg skulle gjøre. Første innskytelse var å styrte nedover langs elva for å lete. Men bildet av sekken uten tegn til liv som forsvant i stor fart, holdt meg tilbake. Jeg ville ikke kunne finne ham i live. Jeg måtte ha hjelp. Heldigvis var det jeg som bar Iridiumtelefonen. Jeg fisket den fram, bare for å oppdage at nødnumrene ikke virker via satellitt. Heldigvis hadde jeg tatt vare på kortet til min tidligere kollega Scott i Fairbanks, og jeg ringte ham og forsøkte å forklare situasjonen. Han tok det med en gang, ringte politiet og ga dem mitt nummer. Ikke lenge etter fikk jeg en oppringning og ga koordinatene til stedet fra GPS-en. Jeg fikk streng beskjed om ikke å forlate stedet.

Venting

Etter en time der på haugen ringte politiet igjen, og sa at de ikke hadde helikopter tilgjengelig, men skulle forsøke å få tak i et snarest. Jeg ventet, og verket etter å springe nedover elva. Tre timer senere kom beskjed at kystvakten var koblet inn, og at et helikopter ville komme fra Barrow. Fem timer etter at Lukas ble borte, hørte jeg omsider den knatrende lyden av rotorblader. Det var da langt over midnatt, men fremdeles godt flylys. Jeg viftet med soveposen for at de skulle se bedre. Først da mannskapet kom bort til meg og spurte hvordan det gikk, fikk jeg skjelven.

Søk

De fløy nedover elva for å finne Lukas. Etter et par mil uten observasjoner snudde helikopteret og søkte oppover igjen. De fikk øye på ham noen kilometer nedenfor ulykkesstedet. Han lå fastklemt mellom noen store steiner midt i elva. Livløs. Mannskapet forsøkte redning, men vannmassene var for store til at de fikk ham løs. Han ble bekreftet omkommet.

I Barrow

Den lange turen tilbake til Barrow gikk som i en tåke, og jeg ble innlosjert på hotellet. Denne nordligste byen i USA huser over 3000 innbyggere, for det meste Inuiter. Jeg fikk fikse meg litt opp, og møtte på politistasjonen til avhør. Politiet ville vite alle omstendigheter rundt ulykken for å kunne lage en rapport. Jeg ble bedt om å være i byen noen dager, slik at vi kunne fly tilbake og dokumentere hendelsen. Dagen etter gjorde de et nytt forsøk på å hente Lukas ut av elva, og lyktes fordi vannmassene hadde minket. Enda en dag gikk før jeg ble tatt med tilbake for å forklare hva som skjedde. Politimannen Andrew som fulgte meg var vennlig og grei. Han tok en mengde bilder av spor og terreng for å dokumentere.

25. juli

Atigun river

Atigun River fløt inn vestfra, og vi fulgte bredden oppover mot Atigun Gorge. Det var ikke noe fullstendig gjel, men mer en bratt v-dal der elva hadde gravd seg godt ned i løsmasser og bløt berggrunn. Men dalen begynte ganske brått, og motsatt side av elva gikk tett langs en høy skråning der urer og grusvifter lå i rasvinkel. Atigun River var frådende denne dagen, for det heftige regnværet forrige natt hadde nådd ned i elva og gjort den brun, hvitskummende og diger. Den bredden vi fulgte bølget litt opp og ned, men ble ikke skikkelig bratt før vi kom et stykke inn i dalen.

Bratt

Vi rundet en pyramideformet haug, og der elva svingte hadde den gravd seg inn i siden og laget en loddrett fjellvegg. Jeg tok et bilde av Lukas på kammen ovenfor haugen. Derfra fulgte vi den skrå dalsiden videre. Det var en skråning av finmalt skifergrus som ga etter for hvert skritt og formet en liten grop for foten. Grushellingen var mer enn hundre meter høy, og endte i elva nedenfor oss. Snart la jeg merke til at elva gjorde en sving inn mot vår side lenger framme, likt haugen vi nettopp passerte. Dessuten begynte det å stikke opp bergnabber i grusen. Jeg argumenterte for at vi burde gå tilbake og finne en høyere rute for å komme over det antatte bratthenget. Lukas ville likevel holde høyden. Diskusjonen om veivalget fortsatte.
– Jeg skal bare se rundt kanten, sa Lukas
– Jeg snur, sa jeg

Sekken

Lukas fortsatte, jeg begynte å klatre oppover og tilbake for å gå ovenfor hellingen. Der oppe var det mer vegetasjon og mindre bratt. Etter en stund snudde jeg meg og så etter ham. Da hadde han rundet kanten og var ute av syne.  Med ett kom en støvsky drivende langs hellingen der nede. Han hadde vel sparket løs stein, tenkte jeg. Så, i et langt frossent øyeblikk så jeg sekken til Lukas i elva. Den kom drivende med strømmen og fulgte virvler og svinger i det skummende, brune vannet. Mekanisk løftet jeg kikkerten for å se bedre. Bare den gulgrønne sekken med blått liggeunderlag var å se, ingen skygger i vannet eller tegn til bevegelse ellers. Jeg stirret på den til den rundet haugen en halv kilometer nedenfor, midt i elva og med god fart. Jeg prøvde å tenke klart. Var det bare sekken? Jeg måtte gå ut fra det, han kunne henge i fjellsiden og trenge hjelp.

Tomt

Jeg slapp meg ned skåningen, helt ned til elva. Bredden forsvant fort inn under brattberget rundt svingen der Lukas hadde gått. Det var ikke framkommelig. Jeg løp tilbake, klatret møysommelig opp dit jeg var på vei da jeg så sekken. Videre over kammen ble det helt flatt, men styggbratt ned der han var forsvunnet. Et stykke bortenfor fant jeg en vei ned, og fikk til slutt oversyn over partiet der Lukas måtte ha gått. Han var ikke der. Det helte bratt rett ned i elva som traff fjellveggen, omtrent femti meter nedenfor der han måtte ha beveget seg. Her var det ikke grus, men blanke hellinger av skiferstein, avbrutt av små utspring nedenfor hverandre. Nederst hang Lukas sin blå T-skjorte som en markør der han måtte ha falt. Jeg satte meg rett ned. Det ble med ett forferdelig stille, tross duringen fra elva der nede.

25. juli

Dalton Highway

Om morgenen hadde det klarnet opp igjen, og vi var på farten i sjutiden. Veien ned mot Sagavanirktok River går i rolig, men vått terreng. Ruta ble lagt et stykke sør for å kunne krysse elva i to vendinger, før den østre og vestre armen slo seg sammen. Slik ville kryssingene bli enklere. Vi ville også havne på sørsiden av Atigun River for å sippe å krysse denne. Ovenfor Atigun Gorge gikk Dalton Highway i bru over denne elva, og der ville vi krysse. Vi kunne allerede høre duringen fra de store trailerne som trafikkerer veien til og fra Purdhoe Bay, den nordligste oljedestinasjonen i Alaska. Veien er den eneste som strekker seg så langt nord, og følger den store oljerørledningen Alaska Pipeline.

Vått

Et sted gikk en binne med en unge og beitet i solskinnet.  Hun reiste seg på to der vi passerte på et par hundre meter. Ikke lenger etter er begge i strak galopp opp fjellsiden på den andre siden. Vi var nok litt ruvende med de store sekkene. Østre del av Sagavanirktok River var stor nok, men vi fant et sted der den fløt utover i en stor vifte. Vi vasset barbeint, jeg i sikksakk for å finne de letteste stedene, Lukas i rett linje for å vasse kortest mulig. Jeg krysset litt opp og ned, og vasset med iltert vann til knærne. Litt lenger oppe gikk Lukas seg ned i en renne, ble et øyeblikk tatt av vannmassene, men fant fotfeste tjue meter lenger nede. Han understreket lattermildt hvor viktig det er å rive av seg ryggsekken for ikke å bli dratt under av den. Jeg har ikke tenkt å forsøke.

På svøm

Det gikk med litt tid til å tømme sekken for vann og vri opp våte sokker, og jeg beitet bær imens og var glad for pausen. Det var ikke langt over til den vestre armen av Sagavanirktok River. Denne rant som en stille sommeridyll gjennom et grønt landskap. Vi valgte et sted med fin sandstrand på begge sider. Her var det viktig å passe på at alle vanntette bager var lukket. Så var det bare å kaste sekken på elva og hive seg selv oppå. Vannet var overraskende mildt, og etter en kort svømmetur fikk vi grunn under føttene og kunne tømme vann av sekkene på den fine stranda. En mild bris holdt myggen borte og tørket innholdet på rekordtid.

24. juli

Avreise

Om natta hadde det regnet intenst hele tiden, og det surklet i marka da vi forlot koia om morgenen. Selv de minste bekker var svulmet opp, men været hadde klarnet. Lukas var blitt glad i plassen, og hadde vondt for å forlate den. Han brukte mye tid på en siste finish i koia, og snakket mye underveis om gleden av å ha et slikt sted. Jeg kvitterte med å gjøre rede for den Norske hyttedrømmen. Vi startet dagen med å klatre opp et lite fjellpass i ryggen som fulgte Lake Elusive, litt vestenfor sjøen. Her fikk vi godt utsyn nordover mot kystsletta, The North Slope. Landskapet duvet rolig nordover, pyntet med perler og bånd av sjøer og elver. Ingen spisse fjelltopper i horisonten, bare lav himmel med et blått skjær.

Elveskrekk

Over på den andre siden av passet stirret vi ned på en skremmende elv som gikk hvit nedover dalen, og bruset steg opp til oss som en illevarslende knurring. Gjennom kikkertene prøvde vi å finne et sted det gikk an å krysse, og bestemte oss for en bred seksjon av elva et stykke oppe. Ettersom vi nærmet oss Accomplishment Creek senket skuldrene seg betraktelig. Den var langtifra så diger som vi fryktet, og de oversvømte trærne viste seg å være små busker. Vi hadde blitt så vant til digre landskap at vi tolket alt deretter, selv her hvor landet var i ferd med å roe seg. Elva lot seg vasse med vann til skrittet, og jeg gjorde det til og med uten å bli redd.  Som vanlig kom Lukas med neven og gratulerte med vellykket kryssing.

Mygg

Vi tok fatt på neste stigning, men måtte først over en kilometer tuet myr. Til min glede fant jeg noen modne molter på myra, faktisk de første vi hadde sett på turen. Tuemarka fortsatte oppover fjellsiden og inn i neste pass, det var bare å ta det rolig og sette ned en fot om gangen. Det gikk smått. For å plusse på utfordringen var myggen denne dagen på det aller verste, jeg passet på å hele tiden puste mellom tennene for ikke å sette plageåndene i halsen. Likevel harket og hostet vi med jevne mellomrom. Det gikk greit med huden, for vi sauset oss inn med fullverdig DEET, det kraftige insektmiddelet som er forbudt i Norge. Som vår pilot Kirk uttrykte det; – Det er bedre å forgifte seg enn å bli sprø.

Planen var å følge bekkene over mot Atigun Gorge, men terrenget var så vått at vi likegodt tok kurs i rett linje over høydedragene. Det ville bli vassing og tuemyr uansett hvor vi gikk. Mot kvelden trakk det opp til regn, og vi tok kvelden i teltet. En kald pemmikan til middag i varm sovepose.

20. juli

Beite

Denne dagen kunne vi feire én måned underveis. Hittil hadde vi bare holdt en enkelt hviledag. En opptelling denne morgenen viste at beholdningen av pemmikan hadde minket mye, og vi ville trenge å skaffe mer mat framover. Bærene ga et visst tilskudd, og vi stoppet ofte for bærpauser underveis. Som bjørner krabbet vi omkring i lungen og beitet. Både rypebær og skinntryte trillet ned i gode porsjoner. Vi fant også etterhvert mye såpebær, men bjørnemøkka i spraykonfigurasjon ba oss om å være forsiktige med inntaket. Bærene er kjent for å ha en lakserende effekt på magen. Dessuten var smaken mer bitter enn søt. Indianerne bruker bærene, men først etter omfattende bearbeiding,

Lake Elusive

Regnbygene kom hyppigere denne dagen. Etter halvannen mil var det blitt bra med vann i Ribdon River, og her møtte vi også en sideelv av fyldige dimensjoner. Siden klærne alt var våte, vadet vi elva uten å kjenne kontrasten. Over store strekninger fulgte vi gamle elveleier som ga bra framdrift. Et sted fikk vi et glimt av en bred, blåskimrende mannmasse, som ifølge kartet skulle være Lake Elusive . Vi gledet oss til å prøve fisket der, og håpet den ville være mindre flyktig enn navnet tilsa.

Krypinn

De siste kilometerne var tunge. Skurene ble sammenhengende, og landskapet opp mot sjøen var preget av våtmark og tuemyr. Framme ved sjøen var det vanskelig å finne en flat kvadratmeter til teltplass. Som vi gikk og lette, ble jeg vár en skygge i tåkedrevet på den andre siden av sjøen. For å komme dit svømte vi utløpselva som var dyp, smal og rolig, men mer enn kald nok. Det var ikke forgjeves, for skyggen var ei lita koie. Vi gikk inn i et kaospreget rom gjennom østveggen som var flerret av. Etter et par timers jobb var koia renset for ekornmøkk, og hullet i veggen tettet. En underlig følelse å ha tak over hodet!

19. juli

Tørr elv

Morgenen fikk gå sin vei alene denne dagen. Frokosten var fire ekorn som var til overs fra i går. Utpå ettermiddagen var vi i gang, og fulgte den blå elva nedover dalen. En halv mils vei nede gjorde den en sving nitti grader. Etter et stykke åpnet landskapet seg som en port mot et større dalføre. Her ute bodde Ribdon River. Dalen var åpen milevis i begge retninger, og det var som en vidde over til fjellene på motsatt side. Den blå elva prøvde å nå fram til det store elveleiet, men siste vanndråpe sank i stillhet ned i elvegrusen lenge før den brede, gråhvite elvebunnen var nådd. Ikke den minste sildrebekk var å finne, men vannet stod opp i forsenkninger i grusen enkelte steder.

Regnbyger

Med lav horisont var det mange byger innenfor synsfeltet, og rett som det var ble vi avkjølt av kraftige regnskyll. Som grå scenetepper hang de over fjellsidene, og syntes å gli i alle retninger. Vi grunnet på om regnet var nok til å fyre opp elva, men den holdt seg tørr resten av dagen. På tross av vår latskap denne morgenen klarte vi likevel to mil før kvelden. De flate, tørre vannveiene var som en enorm grusveg. Helningen her var så liten at vannet trolig har måttet renne rolig. Da slipper det fra seg også de minste partiklene, og etterlater en støvete landevei.

Vegetabilsk

Tonen mellom Lukas og meg var nå blitt langt mildere, og vi delte en felles optimisme. Vi hadde tilbakelagt de bratteste partiene på ruta, og skulle herfra i større grad følge dalene over lengre strekninger. I følge kartet ville det bli færre fjelloverganger og fler vestlige dalfører.

Vi spiste også mer bær, for rypebærene var modne, og også skinntryta begynte å komme. Det dukket til og med opp noen nesten modne molter på myrene. Dessuten fylte jeg på med vierblader som vitamintilskudd, for i Alaska vokser arter uten samme bitterhet som hjemme i Norge. Smaken var tørr og snerpete grønn, men bladene ga verken brekningsfornemmelser eller kinntørke. Derfor lot jeg det stå til. Lukas var ikke så begeistret for salaten, enda jeg forsikret om at Salix-slekten ikke har giftige arter.

17. juli

Gjel

Begge var tydelig slitne etter gårsdagens opplevelser brattbergene. Dagens etappe skulle tilsynelatende være enkel. Det var bare å følge tilførselselva vi teltet ved ned til hovedløpet i Ivishak River, for deretter å følge denne oppover til en flat overgang mot neste vassdrag.  Vi stusset litt over å skulle gjennom nok et gjel, men dette var flatt i bunnen, grusdekket bredte seg flere hundre meter fra vagg til vegg. Disse fjellveggene var svært høye og nesten vertikale, og ga inntrykk av å gå gjennom en portal. Den slapp oss pent igjennom, og det flate landskapet rundt Ivishak River åpnet seg foran oss.

Krangel

Trøttheten, og det dårlige været gjorde oss begge irritable. Vi diskuterte ganske mye om veivalg, dårlige kart, ruter i terrenget og progresjon. Og ikke minst det klassiske spørsmålet om hva vi egentlig hadde blitt enige om. Det hadde vært uforutsigbart med grove kart i kløftene dagen før, men det forholdsvis flate landskapet som nå lå foran oss var vanskelig å tolke. De grønne, rullende åsene var knapt avmerket på kartet, og vi måtte telle elver og bekker for å finne riktig sted å ta av fra hovedelva. Hvor små skulle bekkene være for å fortjene blå strek på kartet? Problemet var at feil bekk kunne ta oss inn i blinddaler lenger framme der terrenget hevet seg igjen.

Riktig elv?

Vi møtte også hindre underveis. Der elva svingte og gravde seg dypt inn i åssiden måtte vi velge mellom dyp vading eller høye omveier. Dette tok også tid og krefter, og bedret ikke humøret noe særlig. Etter å ha estimert lengde- og breddegrader fra GPS’ene ned på kartet, ble vi enige om at vi hadde funnet riktig sideelv å følge videre. Inntrykket ble forsterket av rift i tåka som ga konturene av noen nærliggende fjelltopper. Førnøyde med denne enigheten ble tonen litt lettere, og vi slo en tidlig leir for å hente krefter og satse på en bedre dag etter en lang nattesøvn.