Nedstigning

16. juli

Utfor

Etter møtet med saueflokken i den rolige fjellovergangen, kastet dalen seg utfor i de villeste krumspring. Det begynte forsiktig med at fjellsidene skrudde seg trangere og brattere mot hverandre på hver side. Her oppe var det mye grå ur og nakent berg, pyntet med flekker av evig snø. Tidvis stupte kløften utenfor synsvidde, så vi ikke var sikre på om det fantes farbar vei. Samtidig buktet og vred fjellet seg i store svinger nedover. Noen steder gikk elva utfor stup, og fosset i etasjer nedover. Da var vi takknemlige for våre venner fjellsauene, som hadde trampet farbare stier som hyller gjennom urene.

Kontrast

Stedvis måtte vi holde høyden for å få bedre oversikt, for siden å slippe oss ned langs lange grusrygger som i beste fall lå i rasvinkel. Fossene bruste seg ned gjennom kløftene, og vi klatret blant bergnabber og rundt overheng. Langsomt åpnet kløften opp, og avslørte et rullende, grønt heilandskap framover, helt uten tinder og nakent berg. Dette sto i vill kontrast til det dramatiske, vertikale landskapet vi nå forsøkte å navigere gjennom. Langsomt tok vi oss gjennom urer og kløfter helt ned til en rolig dalbunn, der det nesten føltes unaturlig med flat, fast bakke under føttene.

 

Slitne

Under en rolig, grønn åsrygg fant vi en teltplass, og kokte suppe på pemmikan og gjeitrams. Sauene var de eneste dyra vi hadde møtt i dag, bortsett fra en svær ørn da vi var nesten nede. Beina var møre og vi var ganske utslitt begge to etter den spennende og fysisk utfordrende overgangen. Derfor ble det fort stille i teltet, og vi sov lenger enn vanlig utover neste morgen.

Trangt

16. juli

Småfisk

Denne morgenen sto vi tidlig opp for å rekke å komme over et langt fjellpass før kvelden. Dalen ble smalere oppover. Den videt seg tilslutt ut til et lite amfi, før den delte seg i flere grener. Mot en av de bratte bergveggene lå en glitrende liten grunn sjø. Bunnen var begrodd med alger og vannplanter, og innimellom kunne vi skimte små fisk som svømte omkring. Jeg satte på den minste spinneren, men oppnådde bare at de fulgte etter, som smårøyer gjerne gjør. Det var en mystisk liten sjø, men vi kunne ikke bruke tid på å leke med småfisk.

Smalt

Uten fisk tok vi fatt på det høyre bekkedraget. Det ble raskt smalt med steile vegger, men bunnen var jevn og flat. Tidvis dekket bekken hele leiet, og det ble mye hopping på steiner oppover. Med mye vann i bekken ville det kunne blitt uframkommelig. Været var fuktig med enkelte byger, og vi håpet det ville holde seg slik. Bekken gikk gjennom en serie trange gjel der vi enten klatret gjennom eller rundt. Etterhvert ble veggene slakere, og jeg gikk høyt opp for å følge stiene etter villsau i urene. Langt under meg så jeg Lukas som fulgte elveleiet oppover. Omsider møttes vi der gjelet gikk over til å bli en bratt ravine som førte opp i passet.

Fjellsau

Høyt oppe i passet flatet det ut til en slak fjelldal med bare en stripe grønt i bunnen. Utsynet var magisk der rekker av spisse topper dekket hele horisonten. Midt i dalen gikk en stor flokk Dall Sheep og beitet fredsommelig. Det var umulig å passere dalen uten å forstyrre dem, og med ett var mer enn førti kritthvite villsauer på flukt rett opp den bratte fjellsiden. Bare minutter senere var de som perlebestening rundt toppene. De rolige formene fulgte mange kilometer, men da var det også slutt på alt som minnet om ro.


 

 

Caribou

15. juli

Caribou

Denne morgenen var jeg igjen sliten etter en forholdsvis god etappe dagen før. Vi talte over rasjonene og fant at beholdningen med pemmikan og sjokolade var marginal. Den ga et jevnt grunnlag av kalorier, men vi var avhengige av å få litt tilskudd innimellom i form av fisk eller kjøtt. Med ett presenterte et reinsdyr seg foran oss på 30 meters avstand, innenfor rekkevidde for begge våpnene våre. Likevel nøyde vi oss med å ta bilder, for storviltjakt er strengt regulert i Alaska. Lukas hadde også tidligere gjort det klart at han ikke på noen måte ville lempe på regler. Dessuten er 40 kg kjøttvekt dårlige nyheter for den som vil gå langt. Vi hadde stadig sett caribou på nært hold, og satte pris på selskapet i deres nærvær.

Småproblemer

Som vi gikk der og rekte elvelangs i Alaska dukket det opp små utfordringer innimellom. Et nærmest uunngåelig tilfelle er gnagsår som jevnlig dukker opp omkring på føttene. Det er klart en fordel å gå inn skoene på forhånd, men det er et skjæringspunkt mellom inngåtte og utslitte sko. Dessuten utsettes alt utstyr for helt andre påkjenninger underveis enn i stjålne kveldstimer under forberedelsene til en tur. Gnagsår går over, og det er egentlig best å fokusere på noe annet. Det gjorde vi også, vi prøveskjøt bjørnepatronene som skulle være siste skanse mot gretten bjørn. De hadde jo ligget klar i lommene og var blitt våte. Slugs er ikke forseglet som vanlige haglpatroner. Det sa «Kafutt», og kula kom så vidt ut av løpet. Pepperspray er fine saker!

Marsh Fork

Vi tok oss et godt stykke oppover Marsh Fork. Den var langt fra sumpete som navnet skulle tilsi, og vi brukte en del tid på å fiske i den klare og fyldige elva. Likevel ble det bare pemmikansuppe til kvelds. Dalen var trang med steile, nakne fjellsider, og det skiftende lyset mellom tordenbygene ga stedet en trolsk stemning. De forrevne kalksteinsklippene laget de underligste figurer der oppe.

Fossiler

14. juli

Skodde

Vi sto opp etter at ulvene dro, og startet dagen med bratt stigning opp mot et pass på 1400 meters høyde. Tåka lå tett hele veien, men med så store og tydelige landformer var det enkelt å gå på kompasskurs uten å risikere feilnavigering. Selv oppe i passet var vegetasjonen heldekkende, og ga et behagelig underlag. Mens vi slapp oss ned på den andre siden slapp tåka taket, og vi hadde godt utsyn til det midtre løpet av Chandalar River. Også her var elva helt tørr, og grusdekket lå som et grått vegg til vegg-teppe i den brede dalbunnen. Det var snodig å gå over disse store, jevne flatene. De ga et hint om hvilke krefter som hadde vært på ferde i vårløsningen, og vi gikk med en fornemmelse av at vannet plutselig kunne komme.

Fossiler

En klar fordel ved nakne steiner er at fossilene trer klart fram. Brooks Range består av gammel havbunn som er flere hundre millioner år gammel. På den tiden var havene fylle av koraller, blekkspruter og trilobitter. Sporene etter deres eksistens er fremdeles fanget i kalksteinen, og ute i disse kilometerlange steinsjøene lå fossilene og lyste mot oss. De nevestore rullesteinene kappet om å vise fram de mest spektakulære formene. Særlig flotte var de gamle ammonittene, med snodde skall etter skallbærende blekkspruter. Mest vanlig var korallene, som tegnet små lyse striper eller sirkler, alt ettersom hvilken vei steinen var slått av elva.

 

Nordpå

Chandalar er sørgående, og vi hoppet på første vestgående sidedal. Denne navnløse dalen steg langsomt og jevnt opp igjen mot 1400 meter til et nytt pass. Været var ustabilt denne dagen. Rett som det var kom kraftige, lokale regnskurer drivende. Like fort var sola framme og malte regnbuen i været som passerte. Selv om vi ikke fanget noe særlig mat, hadde vi god framdrift, for sjokoladen til Lukas gav god skyv i bakkene. Mot kvelden diltet vi ned en utrolig grønn og vakker dal til vi møtte en elv som het «Marsh Fork Canning River», ganske enkelt. Vi hadde passert til nordsiden av vannskillet igjen, og Canning River ender i nordishavet. Underveis hadde vi funnet ekorn, og det ble grillkveld i lav sol.

Ulv

13. juli

Uenighet

Videre oppover langs Cane Creek var landskapet vakkert der bølgende, tørre morenerygger var pyntet med spredte klynger av lubne, grønne grantrær. Nede ved elven lå store flak av isrester og lyste opp de grå grusflakene. Moreneryggene var stadig avbrutt av bekkestrenger der krattet sto tett over myrete partier. Vi diskuterte mye fram og tilbake om hvor det var lettest å gå. Lukas var opptatt av rette linjer, mens jeg hadde fokus på framkommelighet og underlag. Etter en litt het debatt om dette ble vi enige om å akseptere hverandres preferanser, og heller velge hver vår vei etter eget ønske. Vi holdt selvsagt kontakt gjennom landskapet, men det ga en god følelse av armslag å dilte hver for oss i perioder.

Tørrlagt elv

En halv mil lenger oppe skulle vi følge en sideelv vestover. Den rant gjennom en trang dalåpning med høye bratte vegger. Siden videt den seg ut, og elva ble raskt mindre gjennom et bratt parti. Til slutt jevnet dalen seg ut og var dekket av grå elvegrus fra vegg til vegg, uten en vanndråpe i fart. Slik holdt elveleiet seg tørt og bredt i over en mil, og vi holdt god fart mellom de bratte fjellsidene. Det kom stadig små bekker styrtende ovenfra, men de forsvant i grusen etter noen meter her nede. Et sted lå en imponerende saueskalle med horn som tok en hel omdreining. Den hadde nok vært uheldig oppe i bratthengene.

Møte med ulv

Inne i vierkrattet foran oss var det plutselig noe svart som beveget seg. Øyeblikket etter sto en ulv og stirret på oss, bare det kullsvarte hodet stakk opp over vegetasjonen. Vi forsøkte å fange dyret i søkeren. Ulven ga fra seg tre-fire korte bjeff, bråsnudde og forsvant i buskene. Den dukket opp i en åpning litt lenger borte, og da strømmet fire like svarte valper etter henne Vi ble stående og glane etter dem til de ble borte i buskaset på den andre siden av elveleiet. Et par hundre meter oppe svingte elva, og vi fikk igjen se ulvetispa oppe på en gresskledt skråning. Hun hadde helt klart fokus på oss, og ulte med en klagende, ujevn sang. Vi antok at hun advarte valpene som trolig lå gjemt i nærheten. Det gikk nå mot kvelden, og vi bestemte oss for å slå opp teltet på stedet for å gi dem fred. Men hun holdt vakt videre, og la seg til der oppe for å passe på i regnet som nå hadde begynt å falle. Tidlig neste morgen våknet vi til et kor av lyst valpeglam, avsluttet av tispas gjennomtrengende ul før det ble helt stille og de var vekk.

 

Vakker leirplass

12. juli

Vekslende terreng

Ruta fortsatte nedover langs Chandalar River. Det gikk gjennom glissen granskog og over store, snaue flater med lyngvegetasjon. Noen store, nesten nakne gamle elvesletter der det var tørt og fast ga fin avveksling. Her hadde også  småelvene navn, og vi passerte Red Sheep Creek som kom inn vestfra. Langs denne elva var det nærmest jungel av sammenfiltret gran og orekratt, og det gikk med mye svette og tid før vi var igjennom. Da trakk vi lenger opp og ut mot kanten av dalen for å finne tørrere områder å gå i. Her var det både bedre utsikt og mindre skog, og den vesle mila fram til neste sideelv gikk lett.

Utsyn

Fra en høyde over Cane Creek fikk vi utsikt over den veldige dalen vi hadde fulgt denne dagen. I det klare sollyset vekslet det mellom brunt, mørke- og lysegrønt der skogen bølget. I midten buktet Chandalar River seg med glitrende partier som flettet seg inn i blå strenger, og bare fortsatte helt ut av synsfeltet i det fjerne. De blågrå fjellene omkring syntes å ligge med tilmålt symmetri for å styrke det storslagne inntrykket. Solgangsbrisen brakte med seg duften av kvae og myr, og vi ble igjen sittende lenge for å la det hele synke inn.

Luftig leir

Den spredte granskogen ned mot sideelva Cane Creek endte brått ved en bratt klippekant som stupte i elva. Ytterst lå en flat liten gressflekk med flott utsyn og plass til et telt. Vi bardunerte teltet ekstra godt for ikke å trille utfor i løpet av natta. Det var sent, men den varme klare kvelden var innbydende. En lav sol farget fjellene røde omkring oss. Vi fyrte et stort granbål ved bredden, nærme nok til at elva ville vaske vekk kullrester i neste flom. Harren beit i kveldingen, og vi fikk påfyll i gryta og magen. Stedet var vår hittil vakreste leirplass, og vi drøyde leggetid med å bade i elva. Først mot midnatt lot vi bålet slukne og krøp i posene.

Bærskog

12. juli

Vid dal

Vi var tidlig oppe og tok oss ned til dalen der den mektige Chandalar Rivers østlige grein renner. Været var strålende, og det vide utsynet over dalen var vanskelig å ta øynene fra. Det ble flere pauser der vi bare stirret utover det enorme landskapet som foldet seg ut. Den flate dalbunnen var en halv mil bred, og nordover strakte den seg som en linje innover blant blå fjelltopper synkende mot horisonten. Den veien var den en ren fjelldal med grågrønne floer og et glitrende flettet bånd der elva slynget seg oppover. Mot sør var den forvandlet til en mørkegrønn skogkledt slette, der enkelte bare rabber brøt granteppet i ujevne flak. Vi hadde truffet Chandalar akkurat ved den nordlige tregrensa.

Nordover Chandalar River
Skoggrensa

Over elva

Jeg hadde det siste døgnet kjent en spenning i kroppen, som jeg nå plutselig skjønte hvor kom fra. Jeg gruet meg til den store elva! Men som de fleste bekymringer var også denne helt bortkastet, for finværet de siste dagene hadde redusert elva til et blankt silkebånd som breiet seg over store grusflater. Ved å følge grusryggene motstrøms et par hundre meter, kom jeg over uten å bli våt på knærne. Lukas syntes det var kjedelig, og dundret rett over med vann til livet. Jeg misunte ham fortroligheten med det rennende vannet.

Chandalar River

Bær og blomster

Skogen var langt mer lettgått enn den så ut til på avstand. Blant de smale granene var det god plass på relativt tørr og fast grunn. Dette var jo gamle grusvifter fra den vekslende elva. Noen steder var det fuktigere, og der filtret det til med vier og snelleskoger. Et sted fant vi de første modne rypebærene. De var søtere enn jeg kunne huske hjemmefra, og minte om stikkelsbær i smaken. Mange steder sto blomsterengene og duvet i brisen, og vi fant helt gule reinroser innimellom. Til lunsj fisket vi en gryte småharr i en liten kulp, og koste oss i varmen fra sola ved bredden av den store elva.

 

Klarvær

11. juli

Klar dag

Om jeg var trøtt hele gårsdagen, var jeg denne dagen like klar og frisk som den skyfrie blå himmelen. Ti minutter med nål og tråd fikset en løs søm i teltet, før vi raskt pakket og var på vei videre oppover fjelldalen. Den delte seg et stykke framme, og vi tok opp det vestre løpet langs en brusende bekk som viste mer fall enn vanlig. Det stakk opp nakent fjell mange steder, og løsmassene lå mer samlet i strenger og steinbreer. Lenger oppe ble bakken enda hardere og vegetasjonen sparsom, samtidig som dalen flatet ut. Kilometerne satt løst denne formiddagen. Ved vannskillet lå et lite grønt tjern som en ensom smaragd blant gråsteisurer.

Innsjø

Lenger nede møtte vi den første innsjøen så langt. Den skimret i sølv og himmelblått i den friske vinden. Dette er et gammelt landskap der sterke erosjonskrefter preger landformene. Derfor ligger sjøene typisk på steder der vannet renner begge veier, og hvor vannføringen er liten. Elver og bekker der vårflommen regjerer, er jevnet ut til en slak helling hele veien uten kulper og innsjøer. Mye løsmasser og relativt bløt berggrunn forsterker denne trenden. Vi hadde håp om både stor harr og lake trout, men fanget kun et knippe små harr som vi kokte sammen med noen ekorn til lunsj.

Kveldsbad

Resten av dagen gikk på fine grusmoer nedover.  Igjen var landskapet eventyraktig med enslige tårn og spir som vokste ut av runde grå rygger. Noen fjell hadde helt slette helninger i ensfarget grått, andre var sammensatt av svarte urer og ville bergnabber. Sola stekte fra en blå himmel hele dagen, og mot kvelden sank elva ned i en grunn canyon som slynget seg nedover dalen. Vi slo leir ved en stor kulp som innbød til et kveldsbad. Det kalde vannet ble nøytralisert av den lave kveldssola som fant veien ned til teltplassen gjennom et trangt skar. Vi følte oss begge privilegert av å kunne ferdes her ute i denne enestående naturen, helt uten spor av folk.

Skremt bjørn

10. juli

Harr til lunsj

Etter nattens tunge regn var det godt å våkne til opphold og klarnende himmel. Likevel var jeg trøtt fra morgenen av denne dagen, og startet med en følelse av å gå for halv maskin. Det hjalp litt å få noen fine harr i elva vi gikk langs. Til å begynne med fisket vi som vanlig i de stille bakevjene uten å få napp. Etter en del forsøk fant jeg ut at fisken sto midt ute i den groveste strømmen i dag. Det var bare å kaste ut høyt oppe og la spinneren drive med strømmen mens den langsomt ble sveivet inn. Fiskens hugg kjentes bare som en økning av spinnerens dansende bevegelser i vannet. Noen strømsoner lenger oppe hadde vi nok til en god lunsj.

Mer bjørn

På en diger grusflate samlet vi drivved til et bål og kokte oss fiskesuppe. Mens vi satt deri sola og åt, diltet et brunt dyr på den andre siden av flaten. Det var en grizzlybjørn. Den gikk langsomt fram og tilbake som om den lette etter noe. Etter en stund forsvant den oppstrøms i den retningen vi hadde tenkt oss. Litt spente rastet vi ferdig og la i vei i samme retning som bjørnen. Vi holdt oss litt høyt og godt unna vierkrattene i vannkanten. Etter en snau kilometer hørtes et høyt snøft nede i krattet, og bjørnen kavet seg opp på flatene på motsatt side av elva. Den bråstoppet og stirret en stund på oss før den på vanlig bjørnevis la i vei vekk fra oss med huskende byks. Det var en adferd vi satte pris på.

 

Mot kveld

Resten av dagen fulgte vi denne dalen oppover og vestover. Slike sidedaler var trangere, og ga mindre utsyn til fjellene omkring.  Profilen var mer V-formet enn de store klare U-dalene der bre-erosjon har vært viktig. Her har rennende vann gjort mye av transportarbeidet for å slite ned fjellkjeden. Dermed blir det mer skrått terreng å gå i, men som til gjengjeld virker tørrere og er bedre drenert for fast fotsetting. Avstandene virker mindre, rett og slett fordi utsynet er kortere, og det kan nesten virke litt trangt i enkelte partier. Etter hvert ble elva ganske liten, og var gjerrig med fisken. Vi la oss til blant noen forvridde orebusker da solen forlot dalen og klamret seg til toppene. De raggete fjellryggene ble nesten rosa mot den lyseblå kveldshimmelen.

 

 

i skogen

9. juli

Bad

Elvekryssinger var ikke alltid forutsigbare. Denne morgenen måtte vi over sideelva før vi kom videre. Mitt ubehag i forhold til vann sendte meg et noen hundre meter opp langs bredden før jeg plasket over i ankelhøyde. Nede igjen på motsatt bredd iakttok jeg Lukas som uanfektet vasset ut i det langt dypere partiet ved leirplassen. Hovedelva pøste også på med ekstra vann i dette løpet. Han stod snart til livet i relativt rolig elvevann, og begynte å følge bredden nedover. Vannet ble bare dypere, og like etter var han på svøm og dro seg snart opp på bredden der jeg sto. Det var visst litt dypere enn forventet. Jeg syntes jeg hadde vært heldig med valg av sted å storme elva. Etter en liten pause med tømming av overflødig vann i sekken, var vi snart i gang med dagens etappe.

Myrlendt

Elva Sheenjek buktet seg her over en enorm flate i dalbunnen. For å slippe å gå omveier langs det meandrerende elveløpet, tok vi i stedet peiling på dalføret der vi skulle svinge vestover. Dette førte oss ut over en endeløs flat myr. I begynnelsen var den forholdsvis fast. Etter hvert lå det mer og mer vann på overflaten. Lukas var jo allerede klissvåt på beina, og jeg fulgte ganske snart etter. Et par steder ble myra så gyngende og løs at vi måtte runde utenom, men omsider møtte vi igjen elveløpet og fast grunn. En enda større sideelv enn morgenens sperret for videre framdrift. Den var svært dyp og hadde god fart i sin brede kanal. Et par kilometer lenger oppe ble den grunnere, og vi kunne vade over med vann til livet. Sola var framme flekkevis og varmet oss på den andre siden.

Skog

Herfra tok vi opp kursen vestover, og gikk gjennom et nesten parkliknende skoglandskap oppover liene. Runde koller bygget et langsomt stigende terreng, der granskogen sto spredt over fast morenejord som var dekket av lyng og lav. En høy, urete fjellvegg kastet seg ned mot oss da vi rundet hjørnet av sidedalen, og høyt der oppe gapte et par huleåpninger ut over dalkrysset. Mon tro om der var beboelig, og kanskje huset rester fra tidligere folkeslag? Vi sjekket aldri. I stedet fulgte vi sidedalen innover i skoglandskapet, stadig med god utsikt over det blinkende våtmarksområdet langs hovedelva vi forlot. Mot kvelden ga granskogen tapt mot høyden, og vi slo opp teltet i orekrattet langs den vesle elva vi nå fulgte.