Utenfor teltet lød en ilter skvatring, som høylydte «TSJIKK-TSJIKK». En stund ble vi liggende og lure på lyden inntil nysgjerrigheten tok overhånd. Et jordekorn skjelte oss ut etter noter før det forsvant inn i en av sine utallige tunneler. Der røyk frokosten vår. Jeg tok børsa med meg opp i ura og ventet en stund, men ekornet kom klokelig ikke ut igjen. Litt høyere oppe i lia satt en vandrefalk og tittet utover etter frokost. Det var nok denne karen ekornet hadde kjeftet opp. Vi rev teltet og fortsatte innover dalen der Clarence river kom fra. Det gikk ikke lenge før varselropene fra flere ekorn hørtes langs sandbankene. Her var det tett med inngangshull til deres underjordiske verden. Med en smule tålmodighet kom de nysgjerrige dyrene ut i dagen, og vi fikk omsider knepet et knippe til frokost.
Storkjeftet jordekorn
Lupiner
Shooting star
Vandrefalk
Anemoner
Lapprose
Blomsterhav
Sjelden har jeg sett slike mengder av blomster som her. Lukas sa det minte ham om blomstringen i halvørkenområdene sør for Kalahari i Sør-Afrika. Vi vasset i reinrose, fjellflokk og lupiner. For en biolog med hovedfag i fjellflora var det vanskelig å løfte blikket mot de vakre fjellene, jeg ble gående med krum rygg og stirre i bakken. Duften av millioner Arktiske blomster hang tungt og søtt i lufta, og prøvde å konkurrere om de alt for få fluene som var tilgjengelig. En og annen bedugget humle sjanglet ubesluttsomt mellom tilbudene. Sola hang fremdeles uforstyrret på en knallblå himmel, og lokket det beste ut av blomsterteppet.
Mot Kongakut river
De første fjellene i rekka er mer å regne som høydedrag. Likevel er det atskillelig lettere å følge dalførene enn å kjempe med høydemetere i direkte kurs. Over mot Kongakut river gikk det et bekkefar som gjorde veien noe lettere, men over vannskillet var det våtmark som ga oss en smakebit av hva Alaska kan tilby av vanskelig terreng. Tuene vokste halvmeterhøye og sto så tett at vi ikke kunne se ned i gjørma mellom dem. Men føttene fant veien ned. Å tråkke på toppen av dem var en balanseøvelse, for de skled unna for tyngden. Det tok sin tid å gå her, men så snart det ble helling nok til en bekk ble breddene fastere. Omsider tok vi oss ned til den store elva som etter ryktene skulle huse både sjørøye og harr.
Dalførene var enklest å følgeOver vannskillet på vei mot den store elva
Vi våknet i strålende vær og en behagelig temperatur. Isen i Nordvestpassasjen kjølnet den varme vinden. Målet denne dagen var å finne veien inn i fjellene. Fra kysten og inn til vår port i fjellkjeden var det et par mil. Grasmarka på tundraen vekslet mellom tørr grasmatte og vasstrukken myr. Rett under overflaten lå permafrosten som hindret oss i å synke dypt ned, men som også fanget smeltevannet i det øvre jordlaget. Gjennom det hele rant et nettverk av små og store bekker. En del av disse tilhørte Clarence river som kom fra den dalen der ruta vår forlot sletta. Det var midt i blomstringen, og vi vasset i reinrose, anemoner og tuer av fjellsmelle. Ullmyrkleggen sto som fyrtårn innimellom de andre blomstene. Det myke underlaget bare inviterte til å ta av skoene, og jeg gikk barbeint en stund og kjente på våren. Det var fremdeles for tidlig for myggen, men de hadde sendt ut en og annen speider for å sjekke forholdene før det store innrykket.
Is
Frokosten hadde vært så som så, så vi la veien innover mot Clarence river for å fiske. Vi håpet elva skulle huse noen harr, men den rant stri og grunn uten en eneste liten kulp. Med fiskestengene i hånden ble det å rusle langsmed elva til der fjellene åpner seg. Langs elva lå plutselig tjukke isflak utover grusen, som om en islagt sjø plutselig hadde rent vekk. I Alaska kaller de det auf-ice, trolig etter en vitenskapelig naturgeografisk beskrivelse. Dette faget var tyskspråklig til langt ut på 1900-tallet. Fenomenet kommer av at elva bånnfryser i grunne og rolige partier. Vannet blir da tvunget til overflaten og legger på mer is på toppen. Slik kan isflakene bli flere meter tykke, selv om elva har forholdsvis beskjeden vannføring. Våre isflak var i tillegg pyntet med springvann. Sammenhengende isflak hadde satt elva under trykk, og vannet fosset opp av et hull i isen som en fontene.
Terrenget stiger
I det fjerne så vi en stor flokk på mange hundre caribou, og luftspeilingene over den varme sletta gjorde dem uformelige og snodige i fasongen. Stadig hadde vi enkeltdyr og småflokker som passerte oss.
Vi fulgte det lettgåtte elveleiet stadig nærmere den blågrønne veggen av høydedrag. Umerkelig hevet terrenget seg opp over havet, slik at vi hadde vidt utsyn ned mot kysten vi forlot. Mot kvelden hadde vi krysset kystsletta og kommet helt inn til foten av fjellene. Under en knaus med fantastisk blomsterprakt og utsikt inn i dalen satte vi opp teltet.
Det var en følelsesladet stund å stå der på den øde stranda. Endelig var vi her etter mange års funderinger og drømmer. I det strålende været lå hele fjellkjeden på parade foran oss. Den strakte seg langt inn i Canada, og smeltet sammen med kysten i vest. Her ved grensa var det en drøy mil inn til foten av fjellene, mens sletta vestover videt seg ut og ble til en stor flat vidde, kalt «The North Slope». Vår rute gitt først noen kilometer østover til grensa, og derfra rett inn i fjellene for å komme nærmere vannskillet. Der er fjellkjeden på det villeste, og elvene fortsatt jomfruelige og forholdsvis beskjedne. Der inne dreide ruta vestover, og vi ville følge de dalførene som tok oss i riktig retning. Nå lå landet og ropte på oss, og vi lengtet etter å ta oss inn i fjellene.
Før vi kunne legge i vei måtte utstyret omorganiseres i sekkene. Fotoutstyr, bjørnespray og børser måtte være tilgjengelig. Her ved Nordishavet ferdes både grizzly og isbjørn. Det tok ikke lang tid før vi så både bjørne- og ulvespor i grusen. Første etappe gikk langs stranda en 7-8 kilometer østover til Canadagrensa. Skulle vi krysse Alaska ville det føles galt å ha jukset med noen få kilometer. Vi la i vei langs strandpromenaden i den milde vårdagen. Havisen holdt fortsatt stand på sjøen utenfor oss. Bare i en smal stripe langs land var sjøen åpen. Overalt var et yrende fugleliv. Slettene sto i sin fineste blomsterprakt med store matter av reinrose og forglemmegei som lyste om kapp med sola.
Vår
De første kilometerne av en lang tur er spesielle. Vi gikk der og kjente etter detaljer med en slags følsom engstelse for at noe skulle være glemt, feil eller ødelagt. Jeg lyttet oppmerksomt etter signaler fra kroppen etter gnagende sko, feiljusterte sekkeremmer eller knirkende knær. Ting har det med å gå seg til men det kan være lurt å ta ting ved roten. Etter en stund senket roen seg, og det var godt å bare være i gang. Vi ruslet langs stranda og hadde god tid på oss, for vi ville ha en myk start. Det var en vårlig fornemmelse i lufta, og de irrgrønne unge plantene på stranda var ennå dominert av fjorårets brunlige visne vekst. I Arktis er våren kort og intens, og snøen hadde nok smeltet bare noen dager før vi kom hit.
Havet i nord var fremdeles islagt
Caribou
Like ved oss spratt det plutselig opp to dyr, en caribou-simle med en liten fersk kalv. De sprang langs stranda et stykke før de stanset for å sjekke oss ut, så travet de videre innover sletta. Dette er kalvingsområde for mange hundre tusen caribou, den Amerikanske fetteren til vår Norske rein. De ser helt like ut, men den Amerikanske blir som alt annet her borte større. Caribouflokkene oppholder seg ved havet i mai-juni før de trekker sørover inn i fjellkjeden. I løpet av sommeren trekker de gjennom fjellene til sørsiden hvor de finner sine vinterbeiter. Når det lysner igjen finner de veien nordover igjen til kysten. Vi hadde håp om å støte på dyra langs trekkrutene inne i fjellene.
Kysttsletta er kalvingsområde for mange hundre tusen caribou, Amerikansk rein.
Canada
I det fjerne dukket det opp en enslig påle et stykke innenfor stranden. Dette var målet vårt denne dagen. På den ene siden sto inskripsjonen «United States», og på den andre «Canada». Vi var ved grensa. Selv om det var tidlig på ettermiddagen slo vi leir her. Vi ville hale ut starten og meditere litt over at hele Alaska lå og ventet på oss i vest. I nesten tre måneder skulle vi gå langs disse fjella, helt til vi møtte det salte havet igjen på den andre siden. Selv om dette grensemerket i høyeste grad er et politisk punkt, kjentes det bra å dvele litt ved det. Det var også det vestligste og nordligste punktet på ruta. Vi satt der i lange solfylte kveldstimer og var ganske opprømte over hva som lå foran oss. Omsider slo jeg opp teltet og la meg, mens Lukas ville ligge ute og nyte midnattssola.
Denne artikkelen ble publisert i Jakt & Fiske høsten 2011
Saltfjellkuren
Går det an å leve av fisk og ville planter på langtur? Olaf Schjøll la i vei i Nordlands fjellverden uten medbrakt og gikk ned fem kilo på en uke.
Av Olaf Schjøll/tekst og foto (fotobyline)
Artikkelforfatteren har hovedfag i botanikk på arktisk flora fra Grønland, Svalbard og Norge.
Han har tidligere gått Norge på langs (1998) som resulterte i boka «Til siste blåne», Grønlands innlandsis (1999), krysset Svalbard fra Ny Ålesund til Longyearbyen (2004) og Baffin Island i Canada (2005). Sistnevnte ekspedisjon innebar 1000 km på frosne fjorder.
Sommeren 2012 er planen å gå Brooks Ragne i Alaska på langs, og leve av landet. Schjøll er også Jakt & Fiskes våpenekspert.
Skrittene er tunge. Hvert steg krever selvdisiplin. Jeg har mest lyst til å sige ned i lyngen, men må kare meg videre. Det begynner å røyne på kreftene etter en selvpålagt diett av ville planter. Nå trenger jeg mat, og har et intenst håp om å få fisk i vannet som ligger oppe i lia. Hvis ikke blir det vanskelig å ta seg ut til folk igjen. Uroen har lagt seg som en knute i magen …
Sjølberging på tur har lenge ligget langt framme i bevisstheten. Ideen om å kunne «beite» seg gjennom lange fjellvandringer uten den begrensningen tung proviant i ryggsekken setter, har fortont seg som den ultimate frihetsfølelsen. Muligheten for å spise plantekost ligger bokstavelig for føttene på vandreren.
Med en lengre villmarkstur i Alaska i kikkerten kommende sommer, var det viktig for meg å prøve ut plantekosten i praksis. Etter noen søk i litteraturen dukket det opp rundt 30 arter av fjellplanter som er betegnet som spiselige. Jeg fant også en overlevelsesguide for kanadiske flygere, skrevet av den norske botanikeren Ragnar Porslid i 1905. I alle år har jeg også funnet glede i å smake og lukte på fjellets små vidundere. Mange av dem har en ganske behagelig aroma.
Juli og full sommer idet jeg legger i vei fra Lønsdal stasjon i Rana kommune i Nordland. Sekken rommer et par kokekar, en del fiskeutstyr, Norsk fjellflora, en liten gartnerspade og vanlig turutstyr. Men ikke så mye som en buljongterning. Her må det være realistiske forhold. Greier jeg å livnære meg på fisk og plantekost i Saltfjellet, vil det å ha ei børse i tillegg i Alaska framstå som en luksustilværelse …
På jakt etter røtter
Du blir sulten av å gå i fjellet. Svært sulten. Etter kun få kilometer begynner tankene å kretse om spiselige ting. Dessuten er jeg nysgjerrig på prosjektet og ser fram til å fråtse i ville grønnsaker. Helt gratis.
I bakkene opp fra Kjølåvatnet, vel over tregrensen, begynner så smått søket i vegetasjonsmattene. Noe av det første jeg finner er Bleikmyrklegg, en av artene som botaniker Porslid framhevet som en kilde til stivelsesfulle røtter. Dessuten at hele planten er egnet som “bladgrønt”. Spaden sitter løst i hylsteret, og snart er en pen matte endevendt på jakt etter røtter. Gravingen avslører at bleikmyrkleggen har røtter på tykkelse med et hårstrå. Det blir sanking av bladgrønt i stedet. Ikke akkurat kjøttfulle vekster, men den bleikgule blomsterstanden smaker ganske søtt. Begeistringen for knasking av blomster synker fort. Smaken blir mer kvalmende for hver bit.
Derimot snubler jeg over noen fine buketter med Rosenrot. Denne sukkulenten i Bergknappfamilien kalles “Nordens Viagra”, og både rot, stengel og blader er oppført som spiselige. Nå er det næringsinnholdet som interesserer meg mest, og noen av bukettene framviser imponerende fingertykke og lange røtter. Etter noen gode munnfuller kommer en bitterhet som er lite tiltalende. Jeg tar likevel med en bunke hele planter for å koke til kvelds.
Tusenbrødre er også mat
Etter som dalen flater ut blir også Kjemåga-bekken roligere. Det er tid for å prøve stanga med en liten Mepps i enden av snøret. Bettet er upåklagelig, røya er vill etter spinneren. En time seinere er et titall blankfisk landet, alle i størrelsen 30 gram. Men jeg må jo ha mat. Mellomfornøyd forlates vassdraget med kurs mot Store Ørfjell hvor det skal ligge noen fine ørretvann. Vel inne ligger fortsatt isen, og vegetasjonen her oppe på 1000 meter begrenser seg til museøre og issoleier. De er lite egnet både som mat og ved.
Nordre Bjøllåvatn, som ligger noen hundre meter lavere, skal huse både stor røye og ørret. Der nede står vierkjerret tett og gir både ved og varme til en herlig fiskesuppe på rosenrot. Røya er fin, i en størrelse som gjør at de kan svelges hele. Rosenroten derimot, er verre. Røttene har en så besk og snerpende smak at de ikke lar seg svelge. Munnen tørker inn. Bladene er litt bedre, men fremdeles må det selvdisiplin til for å svelge. Etter noen munnfuller sprekker disiplinen. Dette er ikke mat.
Tusenbrødre er også mat om de er mange nokDenne idyllen i hjertet av Saltfjellet skal huse fin fisk, men ga bare bånnnapp.
Mett
Dagen etter, ganske sulten, fisker jeg meg sørover langs vannet. Følelsen av å være innhul begynner å bli påtrengende. Tvilen har begynt å melde seg. Burde jeg ha tatt med nødproviant? Svaret kommer i form av iltre napp i stanga; opp av vannet siger en røye på oppunder kiloen! Drivved blir til bål, og fisken går ned på høykant i en herlig fiskebuljong. Lett til sinns og usulten settes kursen nedstrøms Bjøllåga, mens jeg speider etter noe spiselig.
Langs elva kommer jeg over et lite felt med løvetann som lyser optimistisk i vannkanten. Den gule blomsten er søt, men forholdsvis tørr og fiberrik. Røttene er hvite og langt mindre bitre enn varianten som plager plenen hjemme. Men de er tynnere enn en blyant og sitter godt i grusen. Likevel, spist sammen med bladene, er det mulig å late som om det var noe i magen etter en stund.
Fisket i elva gir ikke gevinst, og nå er jeg fiskesugen. Jeg skjærer vestover mot Tollåga, i håp om grønnere gress der inne. Underveis dukker det opp en irrgrønn kvann hist og her. Denne flotte skjermplanten er til og med nevnt i Snorres Kongesaga, der Olav Tryggvason prøver å blidgjøre Dronning Tyra med en kvannestilk. Etter mine smaksprøver å dømme er det ikke akkurat noe kjærlighetsmiddel. De fleste delene av planten har en svært sterk såpesmak. Bare kjernen av rota og helt lukkede blomsterknopper er mulig å lure over tunga. Disse gir likevel en følelse av “Fisherman’s Friend Mint”, spist pakkevis. Selv det å drikke vann etterpå svir på tunga. Men det er en slags mat, og kresen er jeg ikke.
Motløshet
Utover dagen kommer slappheten sigende til tross for kvannerøttene. De blir for dårlig brennstoff når kilometerne blir mange, og uroen i magen forplanter seg videre til motløshet. Prosjektet «uten medbrakt» vakler, og det virker lenger og lenger ut av fjellet. Desto mer lykkelig er jeg når det utpå natta omsider kan snelle inn noen blanke, små ørreter i Belnovatnet.
Langs vannet finner jeg noen nyspirete Geitrams hvor stengelen ennå ikke er trevlet. Stenglene hjelper mot slappheten som roper på soveposen. Nå følger et par herlige dager med godt fiskebett i Tollåga, selv om ørreten ikke er av de største.
Planen er å gå forbi Svartisen og ned til Mo i Rana, derfor følges Tollåga oppover. Frasparket er ikke av de friskeste, men jeg må over fjellet for å finne nye fiskeplasser. Etter en halv mil er jeg kommet så høyt at snøen ennå ligger, og mer snø kommer i byger. Kartet viste terreng over 1000 meters høyde de neste tre dagsmarsjene. Som nevnt, motløsheten har slått rot.
I villrede snubler jeg over en eng med Fjellpestrot i blomst. Flott, hele planten er spiselig, en ypperlig matplante. Ikke veldig overrasket erfarer jeg raskt at bare stengelen er mulig å spise. De er vonde, men helt i orden å gumle på. Med en slik oppmuntring kommer fornuften igjen på plass, og jeg tusler ned igjen til fiskefeltene langs Tollåga.
Bergtatt og berget
Her renner nok en dag til turens beste fiskeopplevelse. I stille partier av elva røsker det kraftig i spinneren. Jeg kjører pent og bestemt, livredd for å miste fisk. Og for noen fisker! I ettertid har jeg innsett at de nok bare var oppunder kiloen, men jeg føler meg både bergtatt og berget. Ett sted er elva bred og dyp med mørke, stille hvirvler som bryter opp konturene av bergstrenger og kampestein langs bunnen. Spinneren synker noen sekunder før det er direkte kontakt med Elvekongen. Han er nøye med å få med hver lille sving i elva. Omsider ligger han på en stein i elvekanten under sin første landtur. Ikke spesielt stor eller feit, men fiskeren har et øyeblikk kontakt med en lykkelig guttunges første fangst.
Etter noen dager ved denne fiskerike elva føler jeg at næringsbalansen er gjenopprettet. Flere ganger siger en god metthetsfølelse gjennom kroppen, det står både fiskesuppe og røyket fisk på menyen. Feite ørretstykker legges på en seng av einer i kaffelars, og etter en runde på bålet ligger delikatesser under lokket.
Brekningsfornemmelser
Med et knippe varmrøket fisk som niste tar jeg fatt på returen til Lønsdal. Nista kommer godt med, flere fisk er ikke å få. Grønnsaker frister heller ikke, bare synet av Rosenrot og Bleikmyrklegg gir brekningsfornemmelser. Den unnselige lille Harerugen er å finne mange steder. Denne har en rot på størrelse med en peanøtt og er full av stivelse, samt at blomstene danner små yngleknopper som er både smakfulle og næringsrike. Den ble tidligere beskrevet som en nytteplante under uår. Endelig noe grønt som virker lovende! Knoppene er lette å rispe av mellom tennene. På en strandeng beiter jeg en halvtimes tid, og får uventet kraft til en stigning på 400 høydemeter. Røttene viser seg lettest å høste i løs og tørr sandjord, og må renses nøye før de spises. I kokt utgave er de nesten søte, og er en fin grønnsak i suppa. Men det er både tids- og tålmodighetskrevende å samle så det monner.
Denne plantearten er rikelig til stede i fjellet, men monner ikke stort på middagstallerkenen.
Kvannen vokser villig i hele fjellrekka der det er fuktig og ikke for vindutsatt. Rotkjerne og blomsterknopper er spiselig om du liker sterk mat
Fjellpestrot – Navnet til tross er den ikke giftig. Men det finnes giftige planter også i fjellet, så unngå arter du ikke kjenner.
Fjellsyre er en fin liten bladgrønnsak om du ikke spiser for mye. Frøstenglene er også mulig å ha i seg.
Harerug. Yngleknoppene er fulle av stivelse og smaker litt nøtteaktig. De kan spises både rå og kokt i suppa. Røttene til harerugen er på størrelse med en cashewnøtt, men smaker ikke like godt.
Rosenrot har kraftige røtter som lar seg samle i større mengder. Men de må forbi tunga for å være mat.
På vekta hjemme faller dommen. Å gå ned strake fem kilo på en uke er ikke helsekost, og vitner om kraftig underernæring. En dags energibehov under vandring tilsvarer minst tre kg ferdig renset fisk, eller vel så mye bladgrønt. Det skal holde hardt å skaffe så mye mat hver dag og samtidig holde dagsmarsjene oppe. Halvannen mil i fjellterreng hver dag tærer kraftig på reservene. Det er mulig det er en suksesshistorie for Kvinner og Klær, men turkonseptet fikk en alvorlig knekk. Sjølberginga på langtur sprakk, og det ligger an til en god porsjon nødproviant når det blir alvor i Alaska til sommeren.
