31. juli
Etter en altfor lang pause er jeg tilbake og tar opp fortellingen fra Alaska.
Urolig søvn
Denne natten sov jeg dårlig, og drømte mye. Det var så stille at jeg lå og hørte på mine egne hjerteslag. Ikke et vindpust strøk over toppen. Dessuten verket hoftene om natta, særlig når terrenget har krevd mye høye kneløft. Men det er fint å våkne på en høyde. Om morgenen var det disig og sterk røyklukt fra skogbranner lenger sør. Røykdisen farget horisonten mørk, med lag på lag av disige blåner.
Elg
Jeg fulgte fjellryggen og holdt høyden et langt stykke, før jeg vinklet og ned mot elva Publiktuk. I et pass gikk en elgku med en liten kalv. Etter en stund fikk hun vær av meg og langet ut oppover. Hun var borte etter et øyeblikk, tilsynelatende uten anstrengelse. Elva var liten og fin å gå langsmed. Den skar dypt ned i skiferholdige løsmasser som ga jevn og fin elvegrus, og livlige skrenter i svingene. Selv om det svingte, var det som regel lettere å følge elva enn å vasse i myr og tuete vegetasjon. Til lunsj ble det ris med olivenolje, lite fisk å få her oppe i høyden. Jeg var ved godt mot, for det var nok mat i sekken om fisken ikke beit. De lette Ecco Trail joggeskoene begynte å bli slitt, særlig i den luftige nettingen. Men de satt som sugekopper på elvesteinene.
Gjel
En vedvarende ring rundt sola fra morgenen av tyknet som ventet til med mer skyer. Etter lunsj ble elva større, og de bratte skiferklippene ga elva liv med stadige svinger og små demninger. I en kulp måtte jeg prøve fluestanga, og vips hadde jeg fem små harr på land. Jeg renset dem fort og tok dem med, og brukte ikke mer enn 20 minutter på fangsten. Elveleiet ble etter hvert til et gjel, og det ble tyngre å gå. Jeg krysset elva hele tiden for å få god grusbakke å gå på, motsatt side stupte som oftest rett i vannet. Et sted tok jeg en sving opp i lia da det ble svært trangt, men det viste seg å være enda tyngre. Til kvelds stekte jeg fisken, og gikk videre til over ti uten å nå helt ned til den store John River.
