30. juni
Lang dal
Hele denne dagen fulgte vi vestsiden av Aichilik river. Langs store strekninger kunne vi følge de lettgåtte elveørene. Selv om det tidvis var ganske storsteinet, ga underlaget god framdrift. Dessuten var det vesentlig mindre mygg ute i de store steinhavene enn inne i vierkrattet langs bredden. Med jevne mellomrom måtte vi opp i dalsidene, men vi slapp å krysse elva en gang til. Ettersom dalen ble smalere ble også sidene brattere, og farten ble merkbart lavere. Aichilik har sitt utspring i noen høytliggende breområder, derfor antok den en stadig mer steingrå farge. Å fiske i slikt vann er vanskelig, så vi brukte tiden til å gå.
Mat
I stedet for å fiske var vi stadig på utkikk etter småvilt. Gnagere som ekorn, hare og trepinnsvin hadde jakttid hele året, men så langt hadde vi bare sett ekorn. Denne dagen var litt kjølig og fuktig, og de holdt seg mye innendørs. Jakttiden på andefugl og ryper åpnet ikke før i august. Reinsdyr og fjellsau kunne utlendinger som oss ikke jakte på uten en profesjonell guide. Dessuten var det ikke noe sjakktrekk å pådra seg 30 kilo ferskt kjøtt om en ville ha framdrift i marsjen. Det er ikke til å legge skjul på at Lukas nok hadde det moralske momentet her, delvis i kraft av sitt livssyn. Men det ble en del jordekorn på oss. Når også disse sviktet måtte vi ty til pemmikan.
Sammen
Det var en styrke å være to sammen i villmarka, men det hadde også andre sider. Særlig i vanskelig terreng var det fint å støtte seg til hverandres vurderinger. Men vi var ikke alltid enige i trasévalget, og ble enige om å slutte å diskutere dette. I stedet fulgte vi den linja vi selv likte best. Vi hadde begge våre kjepphester å ri, men var stort sett enige om det daglige. Forskjellen i livssyn var overraskende nok en kilde til mange fine diskusjoner, der vi respekterte hverandres ståsted. Med vårt felles mål om å krysse Alaska utfylte vi hverandre godt.
