To vandrere

30. juni

Lang dal

Hele denne dagen fulgte vi vestsiden av Aichilik river. Langs store strekninger kunne vi følge de lettgåtte elveørene. Selv om det tidvis var ganske storsteinet, ga underlaget god framdrift. Dessuten var det vesentlig mindre mygg ute i de store steinhavene enn inne i vierkrattet langs bredden. Med jevne mellomrom måtte vi opp i dalsidene, men vi slapp å krysse elva en gang til. Ettersom dalen ble smalere ble også sidene brattere, og farten ble merkbart lavere. Aichilik har sitt utspring i noen høytliggende breområder, derfor antok den en stadig mer steingrå farge. Å fiske i slikt vann er vanskelig, så vi brukte tiden til å gå.

Mat

I stedet for å fiske var vi stadig på utkikk etter småvilt. Gnagere som ekorn, hare og trepinnsvin hadde jakttid hele året, men så langt hadde vi bare sett ekorn.  Denne dagen var litt kjølig og fuktig, og de holdt seg mye innendørs. Jakttiden på andefugl og ryper åpnet ikke før i august. Reinsdyr og fjellsau kunne utlendinger som oss ikke jakte på uten en profesjonell guide. Dessuten var det ikke noe sjakktrekk å pådra seg 30 kilo ferskt kjøtt om en ville ha framdrift i marsjen. Det er ikke til å legge skjul på at Lukas nok hadde det moralske momentet her, delvis i kraft av sitt livssyn. Men det ble en del jordekorn på oss. Når også disse sviktet måtte vi ty til pemmikan.

Pemmikan er tørket kjøtt mettet med fett. Minner om leverpostei, men ikke fullt så godt.
Med sin religiøse tilnærming var Lukas svært takknemlig for å få oppleve den urørte villmarka i Alaska.

Sammen

Det var en styrke å være to sammen i villmarka, men det hadde også andre sider. Særlig i vanskelig terreng var det fint å støtte seg til hverandres vurderinger. Men vi var ikke alltid enige i trasévalget, og ble enige om å slutte å diskutere dette. I stedet fulgte vi den linja vi selv likte best. Vi hadde begge våre kjepphester å ri, men var stort sett enige om det daglige. Forskjellen i livssyn var overraskende nok en kilde til mange fine diskusjoner, der vi respekterte hverandres ståsted. Med vårt felles mål om å krysse Alaska utfylte vi hverandre godt.

Fisken biter

22. juni

Kongakut river

Etter å ha forsert høydedraget over fra kystsletta, var beina litt stive der vi møtte rullesteinene langs Kongakut river. Elva virket overraskende beskjeden denne lune kvelden. Solen hadde ikke tenkt å gi slipp ennå, og sendte gyllent lys over dalen fra sin lave posisjon i nordvest. Midt i dalen lå en vid og grå slette av rullestein, og elva lekte seg fram og tilbake over denne som blå flettebånd. Oppover dalen reiste det seg stadig høyere og brattere fjellrygger, mens landskapet nedstrøms åpnet seg i rolige former ut mot kysten. Vi fant en tilbaketrukket leirplass inne i vieren og satte opp teltet. Så var det å rigge stenger for å prøve lykken ute i den blå strømmen. Den eneste maten vi hadde spist underveis var et par jordekorn og de vårlige skuddene av myrull. Et par ryper spankulerte rundt i krattet, men de fikk være i fred for oss. Jakttiden på ryper begynte ikke før i august.

Fiske i storelva

Kongakut river har sitt utspring dypt inne ved vannskillet 150 km inne i landet. Den er kjent for å huse en stamme av sjørøye, som de kaller Dolly Warden. Navnet stammer fra en spesiell klesmote fra 1870 som fiskens farger kan minne om. Sjørøya både overvintrer og gyter i elva, bare avbrutt av noen korte turer ut i det arktiske havet for å beite om sommeren. Den er derfor å finne i de store elvene så å si gjennom hele året. Den vanligste ferskvannsfisken så langt nord er Arctic Grayling, en variant av vår egen harr. Denne er kraftigere, har noen få svarte prikker langs siden, og en enda flottere ryggfinne. Fordi den lever hele livet i elva blir den ikke på langt nær så stor som sjørøya.

Fast fisk

Lukas hadde liten fartstid med fiskestang. Jeg ga en kort innføring i haspelstangas finesser, og vi gikk i hver vår retning for å fiske. Det var tregt. I en kulp så jeg fisken følge spinneren uten å ta. Først etter å ha byttet sluk fire ganger satt en slunken harr på kroken. Det var den eneste jeg fikk. Etter en times tid var jeg lei og gikk mot teltet. Lukas var ikke der. Langs elva lå mye fin drivved, og jeg fyrte opp et bål for å koke harr. Etter en stund kom også Lukas ruslende nedenfra elva med et stort stykke ved dinglende fra hånden. Neste gang jeg skottet opp sto han foran meg og holdt fram tre glinsende feite røyer, den største på over to kilo.
-Jeg bare gjorde som du sa, gliste han.
Stemningen snudde momentant, og vi satt og åt både stekt og kokt røye til seint på kveld. Stappmette sov vi langt utpå morgenkvisten dagen etter.