Svinger 31/7-15

31. juli

Etter en altfor lang pause er jeg tilbake og tar opp fortellingen fra Alaska.

Urolig søvn

Denne natten sov jeg dårlig, og drømte mye. Det var så stille at jeg lå og hørte på mine egne hjerteslag.  Ikke et vindpust strøk over toppen. Dessuten verket hoftene om natta, særlig når terrenget har krevd mye høye kneløft. Men det er fint å våkne på en høyde. Om morgenen var det disig og sterk røyklukt fra skogbranner lenger sør. Røykdisen farget horisonten mørk, med lag på lag av disige blåner.DSC01070DSC00312

Elg

Jeg fulgte fjellryggen og holdt høyden et langt stykke, før jeg vinklet og ned mot elva Publiktuk. I et pass gikk en elgku med en liten kalv. Etter en stund fikk hun vær av meg og langet ut oppover. Hun var borte etter et øyeblikk, tilsynelatende uten anstrengelse. Elva var liten og fin å gå langsmed. Den skar dypt ned i skiferholdige løsmasser som ga jevn og fin elvegrus, og livlige skrenter i svingene. Selv om det svingte, var det som regel lettere å følge elva enn å vasse i myr og tuete vegetasjon. Til lunsj ble det ris med olivenolje, lite fisk å få her oppe i høyden. Jeg var ved godt mot, for det var nok mat i sekken om fisken ikke beit. De lette Ecco Trail joggeskoene begynte å bli slitt, særlig i den luftige nettingen. Men de satt som sugekopper på elvesteinene.DSC01090DSC01117

Gjel

En vedvarende ring rundt sola fra morgenen av tyknet som ventet til med mer skyer. Etter lunsj ble elva større, og de bratte skiferklippene ga elva liv med stadige svinger og små demninger. I en kulp måtte jeg prøve fluestanga, og vips hadde jeg fem små harr på land. Jeg renset dem fort og tok dem med, og brukte ikke mer enn 20 minutter på fangsten. Elveleiet ble etter hvert til et gjel, og det ble tyngre å gå. Jeg krysset elva hele tiden for å få god grusbakke å gå på, motsatt side stupte som oftest rett i vannet. Et sted tok jeg en sving opp i lia da det ble svært trangt, men det viste seg å være enda tyngre. Til kvelds stekte jeg fisken, og gikk videre til over ti uten å nå helt ned til den store John River.DSC01125DSC01130

Fisken biter

22. juni

Kongakut river

Etter å ha forsert høydedraget over fra kystsletta, var beina litt stive der vi møtte rullesteinene langs Kongakut river. Elva virket overraskende beskjeden denne lune kvelden. Solen hadde ikke tenkt å gi slipp ennå, og sendte gyllent lys over dalen fra sin lave posisjon i nordvest. Midt i dalen lå en vid og grå slette av rullestein, og elva lekte seg fram og tilbake over denne som blå flettebånd. Oppover dalen reiste det seg stadig høyere og brattere fjellrygger, mens landskapet nedstrøms åpnet seg i rolige former ut mot kysten. Vi fant en tilbaketrukket leirplass inne i vieren og satte opp teltet. Så var det å rigge stenger for å prøve lykken ute i den blå strømmen. Den eneste maten vi hadde spist underveis var et par jordekorn og de vårlige skuddene av myrull. Et par ryper spankulerte rundt i krattet, men de fikk være i fred for oss. Jakttiden på ryper begynte ikke før i august.

Fiske i storelva

Kongakut river har sitt utspring dypt inne ved vannskillet 150 km inne i landet. Den er kjent for å huse en stamme av sjørøye, som de kaller Dolly Warden. Navnet stammer fra en spesiell klesmote fra 1870 som fiskens farger kan minne om. Sjørøya både overvintrer og gyter i elva, bare avbrutt av noen korte turer ut i det arktiske havet for å beite om sommeren. Den er derfor å finne i de store elvene så å si gjennom hele året. Den vanligste ferskvannsfisken så langt nord er Arctic Grayling, en variant av vår egen harr. Denne er kraftigere, har noen få svarte prikker langs siden, og en enda flottere ryggfinne. Fordi den lever hele livet i elva blir den ikke på langt nær så stor som sjørøya.

Fast fisk

Lukas hadde liten fartstid med fiskestang. Jeg ga en kort innføring i haspelstangas finesser, og vi gikk i hver vår retning for å fiske. Det var tregt. I en kulp så jeg fisken følge spinneren uten å ta. Først etter å ha byttet sluk fire ganger satt en slunken harr på kroken. Det var den eneste jeg fikk. Etter en times tid var jeg lei og gikk mot teltet. Lukas var ikke der. Langs elva lå mye fin drivved, og jeg fyrte opp et bål for å koke harr. Etter en stund kom også Lukas ruslende nedenfra elva med et stort stykke ved dinglende fra hånden. Neste gang jeg skottet opp sto han foran meg og holdt fram tre glinsende feite røyer, den største på over to kilo.
-Jeg bare gjorde som du sa, gliste han.
Stemningen snudde momentant, og vi satt og åt både stekt og kokt røye til seint på kveld. Stappmette sov vi langt utpå morgenkvisten dagen etter.