Stikkord: is

Villsau og is

olafschjoll

23. juni

Mer fisk

Om morgenen var vi fremdeles overveldet over fisket i denne elva.  Vi spiste masse kald røye til frokost, og bestemte oss for å ta det med ro og fiske mer. Kulpen Lukas hadde fisket i var egentlig bare et sted elva samlet løpene til en ekstra dyp sving. Når vi kastet halvveis ut i strømmen og sveivet langsomt inn mens vi lot sluken drive, varte det ikke lenge før det hugget. Røya var ikke særlig kresen på hva den fikk servert, og beit både på fargerike spinnere og duse skjesluker. Fisken tok hardt, men ble spak etter en forholdsvis kort kamp. Det var bare å taue dem opp på bredden, for luksus som håv bar vi ikke med oss. Fiskestengene tålte en støyt siden de var laget av både karbon-og naturfiber.
Vi fisket ikke mer enn vi trodde vi ville klare å spise. Resten av dagen var vi for mette til å gå noe sted, så vi bestemte oss for en tidlig start morgenen etter.

Shimano BeastMaster haspelstang og en god Shimano Technium snelle var gode valg for vårt fiske

24. juni

Oppover elva

Vi sto opp tidlig til enda en dag med vakkert og varmt vær. Før vi la av gårde måtte vi i elva og hente mer røye til frokost og lunsj. Tørr ved lå slengt overalt langs bredden. Det virket som om det var lenge siden det hadde regnet. Vi pakket fort og satte kursen oppover dalen.
Det var lett å gå på de store elvebankene. Det vekslet mellom fin elvegrus og rullestein, og det var overraskende lite av elveflaten som var fylt av vann. Innimellom måtte vi opp i vegetasjonen der elva svingte inn på vår side. Bjørnespor sto i sanden mange steder. En diger elgku med to rødbrune kalver passerte elva foran oss så vannspruten sto. Eventyrfølelsen var sterk der vi tråklet oss opp den storslåtte dalen. De sag-taggete fjellryggene var grå av skred og urer, og øverst stakk det opp de utroligste bergformasjoner hele vegen. Lenger nede i fjellsiden hadde vegetasjonen klart å få tak, og farget sidene irrgrønne i kontrast mot de grå toppene. Kalkberget ga både gode vekstforhold og mye løsmasser.

Isflater

Et sted bredte en stor isflate seg flere kilometer oppover dalen og dekket hele dalbunnen. Den var ganske mange meter tykk og helt jevn og flat å gå på. Hovedløpet av elva hadde smeltet en kanal i isen. Det var som å gå på en bre, bare uten helning og sprekker. Mange steder lå store hauger av hvitt stoff som kjegler oppå isen. Dette var kalkavsetninger der det kalkrike vannet hadde fordampet fra isen. En hyggelig effekt av disse haugene var at den hvite Nord-Amerikanske villsauen, Dall sheep, kom ned fra fjellet for å slikke kalk. Vi så en flokk ute på isen, men de trakk fort over elva og opp i en bratt fjellside da vi kom og forstyrret idyllen. Der oppe i bratta følte de seg tydeligvis trygge, og var forbausende lite sky. Vi ble stående nede på isen en lang stund for å titte på dem. De beveget seg helt ubesværet i brattberget, og de små lammene hoppet og spratt der oppe som om de var vektløse.

Over sletta

olafschjoll

21. juni

Grasmark

Vi våknet i strålende vær og en behagelig temperatur. Isen i Nordvestpassasjen kjølnet den varme vinden. Målet denne dagen var å finne veien inn i fjellene. Fra kysten og inn til vår port i fjellkjeden var det et par mil. Grasmarka på tundraen vekslet mellom tørr grasmatte og vasstrukken myr. Rett under overflaten lå permafrosten som hindret oss i å synke dypt ned, men som også fanget smeltevannet i det øvre jordlaget. Gjennom det hele rant et nettverk av små og store bekker. En del av disse tilhørte Clarence river som kom fra den dalen der ruta vår forlot sletta. Det var midt i blomstringen, og vi vasset i reinrose, anemoner og tuer av fjellsmelle. Ullmyrkleggen sto som fyrtårn innimellom de andre blomstene. Det myke underlaget bare inviterte til å ta av skoene, og jeg gikk barbeint en stund og kjente på våren. Det var fremdeles for tidlig for myggen, men de hadde sendt ut en og annen speider for å sjekke forholdene før det store innrykket.

Is

Frokosten hadde vært så som så, så vi la veien innover mot Clarence river for å fiske. Vi håpet elva skulle huse noen harr, men den rant stri og grunn uten en eneste liten kulp. Med fiskestengene i hånden ble det å rusle langsmed elva til der fjellene åpner seg. Langs elva lå plutselig tjukke isflak utover grusen, som om en islagt sjø plutselig hadde rent vekk. I Alaska kaller de det auf-ice, trolig etter en vitenskapelig naturgeografisk beskrivelse. Dette faget var tyskspråklig til langt ut på 1900-tallet. Fenomenet kommer av at elva bånnfryser i grunne og rolige partier. Vannet blir da tvunget til overflaten og legger på mer is på toppen. Slik kan isflakene bli flere meter tykke, selv om elva har forholdsvis beskjeden vannføring. Våre isflak var i tillegg pyntet med springvann. Sammenhengende isflak hadde satt elva under trykk, og vannet fosset opp av et hull i isen som en fontene.

Terrenget stiger

I det fjerne så vi en stor flokk på mange hundre caribou, og luftspeilingene over den varme sletta gjorde dem uformelige og snodige i fasongen. Stadig hadde vi enkeltdyr og småflokker som passerte oss.
Vi fulgte det lettgåtte elveleiet stadig nærmere den blågrønne veggen av høydedrag. Umerkelig hevet terrenget seg opp over havet, slik at vi hadde vidt utsyn ned mot kysten vi forlot. Mot kvelden hadde vi krysset kystsletta og kommet helt inn til foten av fjellene. Under en knaus med fantastisk blomsterprakt og utsikt inn i dalen satte vi opp teltet.