Ute av nasjonalparken 8/8-15

8. august

Grensa

Det regnet hele natta og var ganske vått i teltet om morgenen. Et énduks membrantelt er glimrende i klarvær, men ikke like supert med mye kaldt regn. Om natten var jeg mye våken og bekymret meg om soveposen. Derfor ble det tidlig opp og ut å gå i tåka, og det regnet ennå noen timer. Det var iskaldt å gå i vind og regn, men med det meste av klærne aktivert gikk det greit, men stoppene var korte og effektive. Jeg fulgte grusterrasser som var fine å følge over sletta, og etterhvert gikk jeg langs elva. Det blåste en sur vind fra øst, og tåka lå fremdeles over fjellene. Ved middagstid passerte jeg den vestre grensa for Gates Of The Arctic National Park. Det hadde tatt to og en halv uke å gå gjennom nasjonalparken.

Jakttid

Tidligere var det ikke lov å bære våpen i USA’s nasjonalparker, men en bargjest i Texas hadde gjennom en dom sørget for at våpen kan bæres overalt. Ellers hadde jeg ikke engang hatt lov til å ha rifla i sekken innenfor nasjonalparken. Jeg hadde kjøpt jaktkort for småvilt, og herfra hadde jeg til og med lov å jakte. Derfor kunne jeg nå gå med den vesle småviltrifla klar, i tilfelle jeg så hare, jordekorn eller trepinnsvin. Disse artene hadde jakttid hele året. Rypejakta ville åpne om et par dager, den 10. august.

 

Ulv

Kanskje gikk jeg derfor ekstra stille eller mer i skjul enn ellers. Inne i et vierkratt sto jeg plutselig bare 10 meter fra en ulv. En annen ulv forsvant som en skygge i buskene. Ulven stirret på meg et langt øyeblikk med intenst gule øyne, som om den vurderte hva jeg kunne være for noe. Stille gled den avgårde i en annen retning enn den første. En stund etterpå lød langtrukne ul fra forskjellige retninger, og ikke lenge etter hørte jeg begge stemmene fra samme hold. Jeg slo leir der jeg så ulvene. Elva og ga meg både harr og tørr ved til kveldsbålet. Det var fremdeles kaldt, og jeg så ikke fram til en kald natt. Soveposen hadde fått litt tørketid i pausene og var i relativt god form, men jeg gruet for mer regn og grublet over tilstanden til teltet.

Spor etter ulv og bjørn, og mine egne

Ulv

13. juli

Uenighet

Videre oppover langs Cane Creek var landskapet vakkert der bølgende, tørre morenerygger var pyntet med spredte klynger av lubne, grønne grantrær. Nede ved elven lå store flak av isrester og lyste opp de grå grusflakene. Moreneryggene var stadig avbrutt av bekkestrenger der krattet sto tett over myrete partier. Vi diskuterte mye fram og tilbake om hvor det var lettest å gå. Lukas var opptatt av rette linjer, mens jeg hadde fokus på framkommelighet og underlag. Etter en litt het debatt om dette ble vi enige om å akseptere hverandres preferanser, og heller velge hver vår vei etter eget ønske. Vi holdt selvsagt kontakt gjennom landskapet, men det ga en god følelse av armslag å dilte hver for oss i perioder.

Tørrlagt elv

En halv mil lenger oppe skulle vi følge en sideelv vestover. Den rant gjennom en trang dalåpning med høye bratte vegger. Siden videt den seg ut, og elva ble raskt mindre gjennom et bratt parti. Til slutt jevnet dalen seg ut og var dekket av grå elvegrus fra vegg til vegg, uten en vanndråpe i fart. Slik holdt elveleiet seg tørt og bredt i over en mil, og vi holdt god fart mellom de bratte fjellsidene. Det kom stadig små bekker styrtende ovenfra, men de forsvant i grusen etter noen meter her nede. Et sted lå en imponerende saueskalle med horn som tok en hel omdreining. Den hadde nok vært uheldig oppe i bratthengene.

Møte med ulv

Inne i vierkrattet foran oss var det plutselig noe svart som beveget seg. Øyeblikket etter sto en ulv og stirret på oss, bare det kullsvarte hodet stakk opp over vegetasjonen. Vi forsøkte å fange dyret i søkeren. Ulven ga fra seg tre-fire korte bjeff, bråsnudde og forsvant i buskene. Den dukket opp i en åpning litt lenger borte, og da strømmet fire like svarte valper etter henne Vi ble stående og glane etter dem til de ble borte i buskaset på den andre siden av elveleiet. Et par hundre meter oppe svingte elva, og vi fikk igjen se ulvetispa oppe på en gresskledt skråning. Hun hadde helt klart fokus på oss, og ulte med en klagende, ujevn sang. Vi antok at hun advarte valpene som trolig lå gjemt i nærheten. Det gikk nå mot kvelden, og vi bestemte oss for å slå opp teltet på stedet for å gi dem fred. Men hun holdt vakt videre, og la seg til der oppe for å passe på i regnet som nå hadde begynt å falle. Tidlig neste morgen våknet vi til et kor av lyst valpeglam, avsluttet av tispas gjennomtrengende ul før det ble helt stille og de var vekk.