Hjem
Kommunikasjonen her oppe var vanskelig, og selv politiet hadde problemer med telefonlinja si. Min satellittelefon var heller ikke mye tess, og slet med å få kontakt med satellittene. Jeg følte meg derfor i et stort vakuum, både fysisk og mentalt. Etter tre dager i Barrow fikk jeg klarsignal til å reise hjem, men først måtte tingene våre i Fairbanks tas hånd om, og jeg måtte booke om billetten hjem til Norge. Jeg oppsummerte også fakta rundt muligheten for å fortsette turen der og da, men det gikk naturligvis ikke.
Landing
I Fairbanks tilbragte jeg minst mulig tid. Det bød seg heldigvis en mulighet for å endre billetten til en forholdsvis snarlig avgang. På flyreisa var det lite å ta seg til, og det ble mer tid til ettertanke. Hendelsen gikk i kontinuerlig repetisjon i hodet, uten at det ga mer mening. Omsider landet jeg på Norsk jord, og ble møtt av familien på Gardermoen. Det var meningsfullt. Men å lande hendelsen var en adskillig lengre reise. Familien til Lukas i Sør-Afrika var mye i tankene mine. Hendelsen var naturligvis kjent her hjemme, og det ble litt av hvert å håndtere. Heldigvis hadde jeg solid støtte i min kone, som allerede hadde gjort en betydelig innsats ved å informere folk om det som hadde hendt.
Denne turen fikk en brå og helt meningsløs avslutning. Å miste sin beste venn og turkamerat på denne måten etterlot et tomrom av betydelige dimensjoner. Blant all forvirringen av savn og søken, var også et element av redsel for å miste de grunnleggende verdiene i livet. Blant disse er gleden over å være i fjellet.